fredag 13. november 2009

Brostein og lys


Brostein og lys.
Det er viktige symboler i Kirkens Bymisjon. Brosteinen representerer gata og det harde livet mange lever der. Lyset kan tennes for håp, eller en ordløs bønn.
Gode symboler beriker vår måte å kommunisere med hverandre, de gir oss hjelp til å uttrykke noe vi ellers har vanskelig for å sette ord på. Jeg opplever at Kirkens Bymisjon har mange gode symboler, symboler som viser både til livserfaringer og til håpet om noe større, noe som bærer oss selv i de tyngste og mørkeste stundene.

Vi har akkurat hatt et seminar om ritualer og symboler i Kirkens Bymisjon. Det var spennende og lærerikt. Jone Salomonsen, professor ved det Teologiske Fakultet ga noen fine perspektiver hvilken betydning gode ritualer kan ha: Gode ritualer øver oss i tillit, de kan gi glede og de åpner for samtalens åpenhet. Ritualer kan bekrefte hierarkiske strukturer, men de kan også sprenge dem, åpne for forandring, at noe nytt kan skje.
Min tidligere kollega i Tøyenkirken, Kari Veiteberg, som nå er studierektor ved Liturgisk senter i Trondheim, ledet et liturgiverksted. Hun gjorde oss bevisste på at et rituale må være tilpasset den sammenhengen det skal fungere i. Derfor er det viktig å bli godt kjent med menneskene og deres livssituasjon som skal være med på ritualet.

Gode symboler er gjerne flertydige. Det gjør dem slitesterke og åpner for at mennesker med ulike livserfaringer kan kjenne seg igjen i dem. For meg er det å tenne lys, gjerne på brostein, en livsnerve i mitt arbeid som gateprest. "Tenn et lys for meg" sier folk jeg møter. Jeg skjønner at de strever med et eller annet, men de behøver ikke si hva det er. Og jeg tenner lys.
"Jeg tenner et lys for presten," sier andre. Og jeg kjenner det lyset varmer. Jeg vet at mange ber og tenner lys for meg, og det gir meg mot.
Bymisjonsprest Steinar Eraker tenner lys i kroa ©Per Frogner

Jeg tenner lys for
Alle som bor ute nå når vinteren kommer
Barn som er redde for foreldrene sine
og et takkelys for Cato prest, som er en ålreit fyr (og det skal jeg være glad for, som han sier)

fredag 6. november 2009

Engler


Det er fortsatt en stund igjen til jul.
Men allerede nå er avisene fulle av englestoff. Det er selvfølgelig på grunn av Märtha Louise. Aviser som ikke har tradisjon for å være spesielt opptatt av hverken gud eller engler, gir gjerne spalteplass og forsider til engler når det får prinsessevri.

Jeg vet ikke om jeg tror på engler.
Nei for å være helt ærlig, jeg tror ikke jeg tror på engler.
Men mange tror på engler, og det har jeg stor respekt for. Noen har opplevd englevakt, noe som har reddet dem i vanskelige situasjoner. Noen finner trøst og styrke i å vite at det er en engel som passer på dem.

Hvis jeg sskulle komme til å tro på engler, måtte det være engler som "daler ned i skjul" som det heter i julesangen. Engler som kommer til mennesker i vanskeligheter og nød, engler som hjelper mennesker i skjul, som ikke blir sett, eller som lider i det skjulte.

På Lønn som fortjent lager de engler av knust glass. Det er et godt symbol. I det som har gått i stykker ligger fortsatt håp. Av det som er knust kan det lages noe nytt, noe vakkert. Ikke glansbildeengelvakkert, men knust glassenglevakkert som fortsatt har skarpe kanter og bærer spor av kantete, levd liv.

Jeg tenner lys for
Lønn som fortjent
Nadheim
Mennesker som våger være engler

onsdag 4. november 2009

En god dag

Det snør over byen i kveld, jeg er på vei hjem etter en lang dag på jobb.
Det gjør godt i sinnet å se de dansende snøflakene danse rolig ned fra himmelen.

Jeg har hatt en god dag.

Tidligere på kvelden lanserte vi boka "En god dag. Fortellinger til inspirasjon og ettertanke." Jeg har jobba mye med den boken, i snart et halvt år. Det er deilig å bli ferdig med noe som man har holdt på med i lang tid. Og det er deilig å se at resultatet har blitt så flott. Det er blitt en virkelig fin bok, en vakker gavebok som er fin å se på, fin å ta i og fin å lese.

Jeg er stolt av den boken, stolt over at så mange har gitt av sine krefter, tid og kreative evner til Bymisjonen og boka.
Det er mange kjente som har bidratt – en tidligere statsminister, første kvinnen på toppen av Mount Everest, en biskop, lyrikere og romanforfattere. Men også mennesker med demens, innsatte ved Bredtveit Kvinnefengsel, frivillige ved mange av Bymisjonens virksomheter. Her er bidrag fra Norges rikeste og fattigste samlet mellom to permer. Sammen gir de ulike glimt av levd liv for forskjellige kanter av samfunnet. Sammen gir de et mangfoldig bilde av hva det vil si å være menneske. Boka er en fin illustrasjon på Bymisjonens motto, "Rom for alle."

jeg tenner lys for
de innsatte ved Bredtveit Kvinnefengsel
Byens gamle
et takkelys for alle som har bidratt til boka
alle som bor ute i vinter