Finnes det en Gud?

Jeg tror på Gud.
Det er kanskje ikke så rart at en prest tror på Gud, men det gjør jeg altså og kan ikke tenke meg et liv uten Gud.

Mange mennesker tror ikke på Gud.

Det er heller ikke så rart. Noen har et gjennomtenkt forhold til sin ikke-tro på Gud og kaller seg for eksempel ateister. Nå pågår det en reklamekampanje i London, the Atheist Bus Campaign, der Londonbussene kjører rundt i byens gater med budskapet "There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life." Bak kampanjen står komikeren og journalisten Ariene Sherine, som fikk ideen etter å ha sett en langt mindre ydmyk kristen buss-kampanje, som fortalte om Guds dom og evige fortapelse over de som ikke tror, sponset av nettsiden Jesussaid.org. Busskampanjen har holdt på siden 6. januar og debatten går høyt blant annet i avisa The Guardian, der Ariene Sherine er skribent.

Jeg blir hverken usikker eller støtt av The Atheist Bus Campaign. Det ville jeg nok ha blitt av reklameplakater som forkynner Guds vrede og dom. Men ateistkampanjen gjør meg nysgjerrig.

Religionsdialog har lenge vært i vinden, men jeg savner en livssynsdialog som favner bredere enn bare de etablerte religionene. Ofte blir forskjellen mellom gudstroende og ateister tegnet i svært skarpe kontraster og uforsvarlige forenklinger fra begge sider. Her er noen:

1) Religionene lærer mennesket nestekjærlighet og moral.
Det kan godt være at den gjør, men det kan også et ateistisk livssyn gjøre. Både religiøse og ateistiske filosofier kan utvikle seg totalitært og fundamentalistisk. De kan også inspirere mennesker til å leve et rikere liv og arbeide for et mer rettferdig og inkluderende fellesskap.
2) En ateist bygger sitt livssyn på rasjonell logikk og det som er vitenskapelig etterprøvbart.
Igjen, det kan godt være, men det er ikke det samme som at gudstroende ikke gjør det. Etablerte religionene bygger gjerne på skrifter og tradisjoner som ble utviklet lenge før dagens vitenskaplige tradisjon. For mange gudstroende er det uproblematisk å slutte seg til vitenskapelige forklaringer om tilværelsen, for eksempel Darwins evolusjonsteori. Samtidig tror jeg heller ikke at logikk og vitenskap er den eneste vei til erkjennelse. Dessuten er heller ikke vitenskapen ufeilbarlig.
3) Religionene har stått for så mye ondskap opp gjennom tidene, verden hadde vært mye bedre uten religioner.
Ja, religioner har stått for mye ondskap opp igjennom tidene. Ateistiske regimer har også bidratt med mye ondskap gjennom tidene. Mange konflikter, kriger og grusomheter blir ikledd ideologi eller religion, men handler like gjerne om tilgang til ressurser og makt - og uvitenhet. Hat, misunnelse, grådighet, hovmod er menneskelig, det samme er evnen til kjærlighet, omsorg, ydmykhet. Vi kan som ateister og gudstroende fremelske det gode og kjempe for en bedre verden.
4) Ateister og gudstroende er så forskjellige at de ikke har noe å snakke sammen om....
??? Vel, det tror jeg altså ikke noe på, og håper det er mulig å få til en god samtale også mellom de som tror på gud og de som ikke tror det finnes noen gud.

I mellomtiden gjør jeg som min religion lærer meg: Jeg prøver å slutte å bekymre meg og nyter livet etter beste evne.

Jeg tenner lys for

Våpenhvilen i Gaza

Mennesker som står i kø for rusbehandling

En åpen, uredd og respektfull livssynssamtale

Ashura på Møtestedet

Prøvesmaking av Noa-pudding på Møtestedets kjøkken.

Hver torsdag har vi en enkel lystenningsmesse på Møtestedet i Skippergata. I kveld var den litt utenom det vanlige: vi hadde besøk av tyrkiske muslimer som ville feire Ashura med oss, og de hadde med seg en deilig, frisk og velsmakende Noa-pudding.

Mange hendelser knytter seg til markeringen av Ashura i islamsk tradisjon: skapelsen av Adam og Eva, befrielsen av Moses fra Egypt, gjenforeningen av Josef og Jacob. For Sjia-muslimer er det en minnedag for Hussain ibn Alis død i slaget ved Kerbala i år 680 e.v.t. I tyrkisk tradisjon er Ashura forbundet med Noa og arken, som jo til slutt havnet på fjellet Ararat som ligger i Tyrkia. Når floden hadde lagt seg, samlet Noa og hans familie sammen alt som var igjen av mat og lagde en pudding, "Ashura"-pudding – også kjent som profeten Noas pudding. Siden har tyrkiske muslimer feiret Ashura til minne om Noa og laget Noa-pudding som de deler med familie, venner og naboer som tegn på gjestfrihet, kjærlighet og fred. Selv tenker jeg at fortellingen om Noa, med duen og regnbuen som grunnleggende fredssymbol, gir et godt utgangspunkt for dialog- og fredsarbeid, som er uhyre tiltrengt i den tiden vi opplever nå.

I Kirkens Bymisjon har vi i mange år hatt god kontakt med En Verden i Dialog, en tyrkisk bevegelse for religionsdialog inspirert av Fethullah Gülen. Samarbeidet startet med Bymisjonen i Trondheim, her i Oslo har vi utviklet samtalen over et par år. Vi har arrangert dialogmøter, feiret religiøse høytider sammen og ikke minst lært hverandre å kjenne gjennom måltider og gode fellesskap.
Det er tredje gangen vi feirer Ashura sammen. Før har vi hatt Ashura i Tøyenkirken og i Grønland kirke. På Møtestedet ble det en helt ny opplevelse. De andre arrangementene har vært store med massevis av folk. På Møtestedet ble det en enkel og intim markering. Vi leste fra Noa-fortellingen (1. Mosebok, kapittel 6-9), deretter hadde vi en interreligiøs lystenning som ble avsluttet med en muslimsk bønn på arabisk og keltisk velsignelse. Og vi spiste pudding, deilig velsmakende Noa-pudding som falt i god smak hos Møtestedets gjester. Den næringsrike Noapuddingen ble et velsmakende tegn på at Den Allmektige Skaper også har omsorg for våre kroppslige behov.

I min tid som gateprest har jeg vært opptatt av at også hjemløse og rusavhengige muslimer skal få mulighet til å leve ut sin tro og ha tilbud om åndelig veiledning. Ashura-markeringen på Møtestedet var en enkel, men uhyre viktig start på et nødvendig religionsdialogisk arbeid. I samarbeid med blant andre En Verden i Dialog vil vi nå se hvordan vi kan utvikle dette arbeidet videre.
Fred!

Jeg tenner lys for
Muslimer i Oslo og at byen vår skal være et godt sted for mennesker av alle slags trosoverbevisninger
Mennesker i Gaza
Mennesker i Kongo, særlig kvinner og unge jenter som blir utsatt for voldtekt

Mektig fredstog for Gaza

Det var et vakkert syn.
Tusener av mennesker i tog for fred i Gaza. Et rolig bølgende fakkeltog av alle slags mennesker, unge, gamle, barn.
Oslos innbyggere er opprørt over Israels krigshandlinger i Gaza, over barn som blir drept, over staten Israels manglende respekt internasjonale konvensjoner. Og byens mennesker mobiliserer til fredelig støtte-erklæring. Det var en usedvanlig bred mobilisering, der alt fra idrettsorganisasjoner og fagforeninger til religiøse og humanitære organisasjoner stod bak. Kirkens Bymisjon var blant dem

Å bli opprørt over slike krigshandlinger som staten Israel har holdt på med i Gaza siden jul, er ikke det samme som å være anti-semittisk eller drive jødehets. Det er de blodige, hensynsløse handlingene som rammer uskyldige mennesker, som fordømmes - ikke bestemte folkegrupper. Det har heldigvis fler og fler i den norske kristenhet begynt å forstå. På Den norske kirkes nettsted ber Biskop Olav Skjevesland i klare ordelag Israel om å stoppe krigføringen mot Gazas befolkning. I lignende ordelag uttrykker Oslobiskop Ole Kristian Kvarme tilsvarende kritikk mot Israel. bispemøte og kirkeråd sendte onsdag ut en oppfordring til våpenvile og legger særskilt ansvar på Israel, den sterkeste part. Også fremtredende Kristelig folkeparti-politikere yttrer seg nå kritisk til Israels handlinger.

Hva Fremskrittspartiets Siv Jensen tenker på, er ike lett å forstå. I beste fall har hun en utrolig dårlig timing. At mange vil vise sin uenighet med hennes uttalelser er forståelig. Det forsvarer likevel ikke bruk av vold, og de som stod for voldshandlingene i Oslo sentrum i går har desverre fått det meste av medias fokus og slik ødelagt for det ellers fredelige fakkeltoget.

Å ta avstand fra Israels krigshandlinger er selvfølgelig heller ikke det samme som å støtte Hamas sine raketter og bruk av sivilbefolkningen som skjold. Situasjonen i Palestina er komplisert. Mange av staten Israels nabostater er ikke interessert i en fredelig løsning, slik stortingspresident Thorbjørn Jagland skrev i en kronikk nylig. Det er derfor viktg at vi fortsetter å være våkne også etter en våpenhvile. sivilbefolkningen i Gaza har lidd nok.

Lørdag er det nye demonstrasjoner. La oss håpe at de forløper uten vold. På kvelden stiller norske artister opp på Kulturløft for Gaza, med blant andre Gatas Parlament.


Jeg tenner lys for
Befolkningen i Gaza
Pårørende til døde på begge sider i Gaza-konflikten
Palestinere og jøder i Norge som har mistet nære mennesker i konflikten, som er bekymret for familie og venner.

foto © brith dybing

Godt Fredsår!

Oslo viser seg fra sin vakreste side på årets første dag. Solen skinner over vinterfrossen by. Og når en går ute og kjenner solen såvidt varme i ansiktet er det vanskelig å forstå at dagen i dag skulle være så veldig forskjellig fra dagen i går. Men det er altså den aller første dagen i et helt nytt år, og dagen i går var den aller siste i det gamle.

Før kunne jeg bli trist av å tenke på tiden som går, over muligheter som bir borte, ferier og høytider som plutselig er over. Nå gleder jeg meg over nå og liker egentlig hverdagene best. Men nyttårsskifter kan bruke til å tenke over nettopp hva jeg vil bruke nå til i tiden som kommer.

To ting vil være viktig for meg i år, som i fjor: fred og klima.
– og de henger sammen. Det er mange uroligheter rundt om i verden, i Kongo, Pakistan, Palestina, Sudan, Afghanistan og mange andre steder. Krig er menneskelige tragedier og er ødeleggende for klima. Mange konflikter dreier seg om fordeling av ressurser. En skjev ressursfordeling er også roten til dagens klimakrise. Både krig og klimakrise er menenskeskapte. Og det er derfor i menneskers makt å gjøre noe med begge deler.

La oss derfor gå inn i det nye året med fornyet engasjement for fredsarbeid og bevaring av naturen som omgir oss.
Godt nytt år!

Jeg tenner lys for
Sivilbefolkningen i Gaza
Kongo
..og et takkelys for den nye ekteskapsloven som trer i kraft fra i dag.