onsdag 24. desember 2008

Julefred

Fred, fred, fred

– fred over broundergangene
portrom og parkeringshus
som gir ly i den mørke natta
– fred over benker i byen
gatehjørner, t-banestasjoner og
alle steder der mennesker møtes
fred, fred, fred

– Fred over
slitne kropper
sultne mager
sugne årer
frosne hender og føtter
la den evinnelige
tankekverna få
litt hvile
fyll opp utstrakte
kopper, ja la dem
renne over av
godhet
fred, fred, fred

– Fred over
fjellene i Afghanistan
over gatene i Mogadishu og Kinshasa
fred over teltene i
flyktningeleirene
fred langs muren
rundt din fødeby
la englenes horn
blåse murer
til støv slik Jerikos
murer engang måtte
falle

fred, fred fred
over alle mennesker
som gud har glede i

Jeg tenner lys for:
Beboere på Dalsbergstien, Ila og Marcus Thrane
Alle som jobber på gata i jula og er redde for konsekvensene av loven om kriminalisering av sexkjøp
alle som feirer jul på asylmottak

søndag 21. desember 2008

Kvelden før Jul

En av de fineste julegudstjenestene jeg vet om, er gudstjenesten lille julaften ved stallen. Vi er samlet midt i byens travelhet, med himmelen som tak, i varmen av Guds og hverandres nærvær. Denne gudstjenesten er som et lite vindu inn i julens mysterium, der vi feirer fellesskapet ute på gata, sammen med dyrene i stallen. En høytidsstund sammen, før vi går til hver til vårt.
Her står det litt mer om prekenen

lørdag 13. desember 2008

Luciatog og Betlehems-stall


Så er jeg kommet inn i varmen, etter en lang dag ute.
Jeg er fortsatt litt hutrete i kroppen, men har hatt en varm opplevelse: det årlige Luciatoget i Oslo sentrum og åpningen av stallen.
Vi har holdt på å planlegge det lenge, ja helt siden mai. I år var det særlig knyttet spenning til hvor stallen skulle være. Vi har jo i lang tid vært på plassen foran Øsbanehallen nede ved Oslo S. Men i begynnelsen av desember var det klart at der kunne vi ikke være på grunn av all byggingen. Så fikk vi lov til å sette den opp ved Domkirken, ved siden av gatekapellet.

Etter noen uker i innspurten med mye ringing, organisering og bygging kunne vi endelig åpne stallen i dag. Lysejordet Skoles og Voksen Skoles Barnekor, kledd i hvitt og med lys, gikk foran i Luciatoget og sang "Svart senker natten seg." Nydelig. En fin motstemme til den kommersielle julen. Så ble stallen og krybben innviet med en liten seremoni. Høy for det myke, brostein for det harde og rose for kjærligheten ble lagt i krybben, mens et lys ble tent for håp og for det vi ikke ser.
Og eselet Tussi, sauene Stripe og Embla var på plass. Fjerne slektninger av eselet som Jesus red på og sauene på marken den natten Jesus ble født

Stallen er åpen hver dag frem til lille julaften 23. desember, fra 12-18 (14-18). I tillegg til å se på dyra kan du møte mennesker, få noe varmt å drikke og sette deg i skinnfellen på benken som snekker Fred Olsen har laget. Det er han som har satt opp stallen også. Og hver dag vil det være en prest eller diakon tilstede hvis du skulle trenge noen å snakke med - ja snakk gjerne med de frivillige også. Det er mennesker som har levd en stund.
Og kom gjerne på gudstjeneste lille julaften. Det er en sterk opplevelse å feire gudstjeneste ute i vinternatta, mitt i byen sammen med alle menneskene og dyrene. Det blir litt som den natten Jesus ble født...

Jeg tenner lys for

Overlevende og pårørende til de seks som mistet livet etter brannen i Urtegata, og nære naboer.
De som selger =Oslo. Flott julenummer
Alle som gruer seg til jula

foto © brith dybing

fredag 31. oktober 2008

Frosne engler

Så kom vinteren til Oslo.
Som vanlig var det mye kaos da den første snøen kom. Forsinkelser på busser, t-bane og tog, kaos på veiene.

Det er vakkert med snø. Jeg elsker vinteren, med skiturer og vakre naturopplevelser. Også byen blir vakrere i snø. Men det blir også kaldere, surere, våtere. Og jeg tenker på alle som sover ute, under broer, i portrom og parkeringshus. Vi deler ut mange soveposer i Kirkens Bymisjon nå og er bekymret for byens hjemløse og alle som må tilbringe natten ute. Det er umulig å forestille seg hvor tøft det er å sove ute i vinterbyen. I tillegg til kulda er det møte med vektere, alle forbigående som stirrer, folk som stjeler tingene dine. Et lite innblikk kan dere få ved å lese denne kommentaren. Det er sterk lesning.

Det finnes tilbud om tak over hodet i Oslo, flere av hybelhusene har plasser for enkeltovernattinger i Oslo. I år har bystyret heldigvis gjort det klart at dette tilbudet gjelder alle som oppholder seg i Oslo, ikke bare de som har registrert tilhold her. Men fortsatt er det veldig komplisert, fordi du må søke fra natt til natt, og må gjennom flere lange køer og ha papirene i orden. Noen makter rett og slett ikke denne prosessen. Derfor må Oslos politikere fortsatt jobbe for at det både blir flere døgnplasser og enklere å få plass.

Det har vært sparsomt med blogginnlegg den siste tida, dels fordi jeg har holdt på med å gi ut en plate, Love, the Blues. Musikken her er innspirert av mitt arbeid som gateprest, og en av låtene har jeg kalt frosne engler. Den er tilegnet alle som sover ute i vinternatta. Du kan høre smakebiter på NRK Kveldsnytt

Jeg tenner lys for:
Alle byens hjemløse
Alle som sover ute
=Oslo og de som selger dette flotte bladet
Kongo

mandag 29. september 2008

Ja til kropp!

Kropp eller legeme?
"Dette er Kristi legeme" - det har prester sagt i hundrevis av år når nattverdsbrødet deles ut. Nå har den norske kirka sendt ut forslag til ny gudstjenesteordning, der "legeme" er byttet ut med "kropp".
Jeg har brukt litt tid på å venne meg til "kropp". Det blir så nært. Men når jeg har delt ut nattverden på gata i sommer, har det blitt en sterk opplevelse å si nettopp "kropp." I en utrolig kroppsfiksert kultur, der kirurgisk og digitalt manipulerte kropper omgir oss på alle kanter, er det mange som har et dårlig forhold til sin egen kropp. De syns de er for tykke, at de ikke er sexy nok, muskuløse nok, har for store eller for små kroppsdeler. Noen har kropper preget av lang tids sykdom eller rusmisbruk, noen har fått kroppen skjendet ved overgrep, noen skader seg selv.

Det er disse kroppene Jesus tar bolig i, med sin kropp blir Jesus ett med våre kropper, bærer vår skam og reiser oss opp. Dette er Jesus sin kropp, gitt for deg til din kropp. Din kropp er Jesus sin kropp.

Bare så synd at Kirka i forslaget holder på den gammeldagse genitivsformen "Jesu" som forlengst har dødd ut av språket vårt. Som om forrige generasjons språk er mer hellig en det språket vi snakker i dag? "Dette er Jesus sin kropp, dette er Jesus sitt blod" sier jeg, og det vil jeg fortsette med

Radioandakter
Denne uken har jeg radioandaktene på NRK P1, fra mandag 29. september til fredag 3. oktober kl 05.33 og 08.20. Hvis du ikke har stått opp da og vil høre den, kan du finne dem på NRKs nettsider under radioandakt

Jeg tenner lys for
Elise som fyller 25 år med konsert
En sosial politikk i Oslo

fredag 19. september 2008

Økologisk krise – Åndelig krise

Teologiens og kirkens viktigste utfordring nå er klimakrisen.
Alt annet er bare småtteri.
Skaperverket lider og har gjort det i lang tid. Hver dag dør plante- og dyrearter ut, medskapninger som vi ikke lenger kan bli kjent med. Menneskeheten må vende om, ikke i en omvendelse som er dyster og livsfornektende, men i en grønn omvendelse av hjerte og sinn, en omvendelse til et åndelig rikt og livsbejaende liv!

Den økologiske krisen er en åndelig krise, et resultat av menneskehetens åndelige fattigdom. De tørre ørkenområdene og de uregjerlige klimaforandringene gjenspeiler menneskehetens begjær og jag etter tomhet. Av menneskers griskhet vokser ørkenen, menneskehetens jag etter tomhet forsurer havet og luften, legger land og skog øde.

Begjæret isolerer mennesket. I begjæret tenker vi på oss selv og glemmer vår skaper og våre medskapninger. I begjæret adskiller vi oss fra en meningsfull sammenheng og sjelen tømmes sakte men sikkert for næring. Tilbake blir tomhet. Ørken.

Søndagens tekst er de ti bud. Ti bud fra skaperen til et folk som hadde gått seg vill, i ørkenen. Dypest sett handler kanskje budene om to ting: ærefrykt (skulle ønske jeg fant et annet ord, ærefrykt handler ikke om redsel...) og nettopp begjær. Ærefrykt for gud, skaperen. Ærefrykt for det skapte og våre medskapninger. Ærefrykten for den livgivende sammenhengen vi er skapt inn i. Og en advarsel mot begjæret som lukker oss inne i oss selv, som får oss til å glemme nettopp gud, skaperen, det skapte og våre medskapninger. Begjæret som skaper ørken i vårt indre og ørken på vår klode. Begjæret som gjør oss og våre omgivelser visne, livløse. Begjæret som ikke leder mot annet enn tomhet og død.

Jesus oppsummerer budene på denne måten:
"Det første budet er dette: ' Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.' Det andre er dette: ' Du skal elske din neste som deg selv.' Ikke noe annet bud er større enn disse."

Vi må vende om!
La oss vende om til et liv i kjærlighet og glede, slik at ørkenen igjen kan blomstre, havet og luften friskner til, der vi igjen kjenner det livgivende fellesskapet vi er skapt inn i, fellesskapet med gud skaperen, det skapte og alle vår medskapninger. La oss søke kjærligheten, livskilden og ikke følge begjæret og tomheten. Og selv om vi fortsatt kommer til å gå oss vill, la hvert glimt av lys og glede være våre veivisere til et sant og godt liv.

Jeg tenner lys for

Kirkens biskoper og ledere, fyll hjertene deres med varme og ånd
Ola
Robin, som er 2 1/2 år

fredag 29. august 2008

Tiggere, prostituerte, rusavhengige og andre elsket av Gud

Denne uken blusset debatten om tiggere, prostituerte og rusavhengige i bybildet opp igjen. Turister som besøker Oslo klager over at de ser så mange av dem på Karl Johan, og Oslo Kommune sender brev tilbake hvor de beklager forholdene. Byrådsleder Erling Lae (Høyre), har vært sentral i debatten. I intervju med NRK (også gjengitt i VG)tirsdag mener han at dette bryter ned "Norges renommé som velferdsstat," og fortsetter: "Folk må jo spørre seg hva slags nød det er vi ikke greier å løse i dette landet." Jeg hørte intervjuet tirsdag morgen, og fikk også med meg at han sa (sitert etter hukommelsen) "Men dette er jo umulig å snakke om uten at kulturradikale medier, og også Kirkens Bymisjon kommer på banen."

Jeg tror Erling Lae bryr seg om mennesker i nød, også prostituerte, tiggere og rusavhengige. Men desverre kommer han ofte skjevt ut med sine utspill i denne debatten (se også utspill om tiggerboikott). Vi får inntrykk av at han er mer bekymret for at byen skal ta seg godt ut enn av å bedre forholdene for mennesker i den ytterste nød. Gjentatte ganger ønsker han seg mer politi for å rydde opp i bymiljøet, sjelden fokuserer han på for eksempel behandlingsplasser, forebygging og andre tiltak som ville ha redusert de grunnleggende problemene. Når det gjelder for eksempel prostitusjon, har Prosenterets leder Liv Jessen et viktig poeng: Det er mange prostituerte på Karl Johan rett og slett fordi det er så mange som vil kjøpe sex. De er der fordi det er et marked. Kundene er med andre ord en vesentlig del av problemet, men ingen snakker om å rydde bort dem. Jeg syns også det er viktig å fremheve at Oslo-politiet kan langt mer enn å rydde bort uroelementer. Jeg har møtt mange med stor kunnskap og omsorg i forhold til rusmiljøet, og politiet har reddet mange liv ved overdoser.

Vi må innse at vi står overfor svært komplekse problemer med lokale, såvel som nasjonale og globale implikasjoner. I arbeid med rus, fattigdom og prostitusjon må vi derfor ha et mangfold av tilnærminger og tiltak preget av samarbeid på tvers av byråktatiske grenser. Vi trenger ikke fortsatt stigmatisering av mennesker i nød.

Den enkelte borger av Oslo by har selv også et ansvar for at byen skal ta seg godt ut, for eksempel ved å slutte å kjøpe sex.

Jeg tenner lys for
Mennesker som strever for å overleve.
Oslo Byråd og alle engasjerte politikere i Oslo.
New Orleans og dens innbyggere. Idag er det tre år siden orkanen Katrina og det er fortsatt mange som ikke tør vende tilbake. Nå forbereder byen seg på en ny orkan, Gustav.

fredag 22. august 2008

En ny sang


I salme 40 heter det: "Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud."

Som prest og musiker er dette ord som har gitt meg mye inspirasjon og håp. Jeg tenker at det ikke er en hvilken som helst ny sang, men en sang som stemmer sjela, som gir ny innsikt, som gir kraft og mot til å leve videre.
I går var jeg så heldig å høre Miriam Makeba på Mela-festivalen i Oslo. Hun har gjennom hele sitt liv sunget en slik sang, en sang som har gitt kraft og mot til det sør-afrikanske folk i kampen mot apartheid. Nå, 76 år gammel, synger hun fortsatt nye sanger, sanger fyllt av håp og kjærlighet. Og Rådhusplassen var fyllt til trengsel for å høre henne, som som har fått tilnavnet "Mama Africa."
Foran scenen traff jeg en kvinne fra Sør-Afrika, som tidligere på denne uken hadde holdt et foredrag for norske møbeldesignere. Der sa hun at de to viktigste tingene i livet er musikk og bønn. Hun har – som Miriam Makeba – forstått hva Salme 40 handler om.

Mela-festivalen er en fantastisk festival, et møtested ikke bare for artister, men Oslo-borgere av alle nasjonaliteter. Og konsertene på Rådhusplassen er gratis, en fantastisk sjanse til å høre musikk fra alle verdenshjørner. Her er det i sannhet mange muligheter for å høre en ny sang, ny musikk som gir ny erkjennelse, som kanskje også kan gi håp og kraft. Derfor er jeg glad Mela-festivalen finns og gjør Oslo til en rikere by. Er du i byen kan du jo sjekke ut www.melafestivalen.no og finn ut nye sanger du vil høre.

Forresten, det kan være fint med noen gamle sanger også. Som Makeba sa da hun introduserte den siste sangen: "I teach my band som old songs, too. Then they know where they are from, where they are now and where they are going to be in the future."

Jeg tenner lys for
L og familien hans som jeg håper han nart vil se igjen. Jeg håper også han fikk hørt Miriam Makeba.
Gatemusikere i Oslo

fredag 15. august 2008

Fly forbanna!

Sinne er en undertrykt følelse i vår kultur. Kirkens forkynnelse har gitt sitt bidrag til at sinne blir ansett som skammelig, upassende, “ukristelig.” Vi kan snakke om vrede eller harme, men det er gjerne forbeholdt Gud og hans profeter som et uttrykk for morals indignasjon. Et skikkelig raseriutbrudd, en fri og ukontrollert utblåsning som vanlig dødelige kjenner trang til skal derimot holdes under lokk.

Det tror jeg er usunt. Vi kan godt tillate oss å bli sinna. Sinne er en helt naturlig menneskelig følelse som fort kan bli skadelig hvis vi ikke gir det utløp.
Et rått og nakent sinne er både skremmende og skammelig. Det virker så ukontrollert, og i et velpolert borgerlig samfunn har vi ikke plass til det som ikke lar seg kontrollere. I et raseriutbrudd, mister vi hemninger, blottlegger oss og viser frem oss selv. Mange syns det er pinlig.
Vi må ikke skamme oss over å bli sinte. Undertrykt sinne vendes ofte innover og blir selvdestruktiv. Et sinne som ikke får utløp setter seg i kroppen og blir livshemmende.

Når jeg tar på meg prestesnipp, vil jeg gjerne gi et signal om at jeg er tilgjengelig og at jeg har taushetsplikt. Men andre kan se på det som et undertrykkende maktsymbol som symboliserer undertrykking og maktmisbruk. Første gang jeg var på hybelhusbesøk, var det en kvinne som så prestesnippen og ropte til meg “Hvem faen tror du at du er, tror du at du er så jævla mye bedre enn andre mennesker.” Hun var sint. Hun hadde aldri truffet meg før, men fikk utløp for sitt raseri. Det ga meg en viktig lærepenge. Vi som i en eller annen form symboliserer makt og har myndighet til å utøve makt, bør ha en stor tålegrense for slike raseriutbrudd. Det gjelder prester, politi, vektere, inkassofolk og andre som møter mennesker i vanskelige situasjoner. Vi bør trene oss opp i å tåle kraftuttrykk og provokasjoner. Og vi må få et godt utløp for vårt eget sinne.

Jeg var fly forbanna når jeg skrev dette.
Skal ikke si hvorfor, bare at jeg nå kjenner meg mye bedre.

Jeg tenner lys for
De jeg er fly forbanna på.

mandag 28. juli 2008

Følg ideene!

For å bli prest studerte jeg teologi i syv år, og det er et fantastisk morsomt og spennende fag. Likevel er det i musikken jeg finner størst inspirasjon til å tenke nytt, også som prest, og min teologi er nok veldig preget av ideer og holdninger jeg har lært i musikkens verden.
Den viktigste etterutdanningsuka for meg er derfor jazzfestivalen i Molde, der jeg drar hvert år. I år stod blant andre Ornette Coleman på programmet, en av frijazzens pionerer og kontroversiell jazzmusiker i snart 50 år. I en alder av 78 år skaper han fortsatt vakker musikk, uventet vakker musikk med en slags barnlig undersøkende tilnærming. Han er også en spennende musikkfilosof som uttrykker tanker om musikk jeg tror har overføringsverdi for livet ellers også. Jeg fikk intervjue Coleman når han var i Molde, og han snakket mye om kreativitet. "Kreativitet og kunnskap har ingen alder, ingen kjønn, ingen etnisitet eller yrke," var noe av det han sa. "Alle har muligheten til å uttrykke seg."

Altfor ofte setter vi kreativitet i bås, tenker at det bare er noen spesielt utvalgte mennesker som er kreative, enten det er forfattere, malere eller reklamefolk. Men kreativitet er et grunnleggende trekk ved å være menneske. det er noe gudegitt alle mennesker har. Om man er barn eller voksen, arbeidsledig eller bedriftsleder, alle er vi skapende mennesker.
I mitt arbeid som gateprest møter jeg mange svært kreative mennesker. Noen lager musikk, noen skriver dikt og romaner. En gang snakket jeg med en kvinne som fortalte om utrolige mange måter å stjele sykler på. Jeg skulle selvfølgelig ønsket at hun hadde brukt sin kreativitet på andre måter, likevel ble jeg slått av undring over hennes kreative tilnærminger.

Det er ikke alltid vi tør å stole på våre egne skapende evner. Vi lar oss stoppe av andres forventninger og fordommer om oss. Ornette Coleman avsluttet samtalen med følgende oppfordring, som jeg gjerne bringer videre: "Følg ideene, følg ideene!"

Jeg tenner lys for
At vi skal tørre å stole på våre skapende evner
Kortere køer for rusbehandling

søndag 6. juli 2008

Vanne blomster med høytrykksspyler?

Nylig skrev Aftenposten om vektere som spyler bort narkomane med høytrykksspyler ved trappa på Oslo S. Mange har med rette reagert på denne uverdige måten å behandle mennesker på. Fredag dro jeg på Oslo S for å se med egne øyne hva som foregikk. Og det var en underlig seanse.
Tre vektere kom ut fra restaurant Egon med høytrykkspyleren. Etter litt pusling fikk de endelig koblet den sammen med en vannslange. Men denne gang overlot de spyleren til to veldig sivilkledde unge menn med cola i hånden. Noe nølende kom de i gang og begynte å vanne plantene på plassen. Vekterne sjøl stod å så på i betryggende avstand. De plantene der får nok en tøff sommer...
Kanskje har motstanden i media virket, kanskje skulle de bare skremme ved å vise frem høytrykkspyleren sin. Uansett virker det ikke som om de vet hva de skal bruke den til.
Jeg er ikke ute etter å disse en yrkesgruppe som for eksempel vektere. Jeg møter ofte vektere i mitt arbeid, og mange av dem behandler mennesker med respekt og kunnskap. Men det er beklagelig at det ikke finnes en mer helhetlig ruspolitikk i Oslo. Rusmisbrukere har samme krav på verdig behandling som alle andre av byens borgere. Situasjonen ved Oslo S løses ikke ved ugjennomtenkte enkelutspill fra aktører som Restaurant Egon.

En ting er ihvertfall sikkert: En høytrykkspyler skal hverken brukes på mennesker eller planter.

Jeg tenner lys for
Alle som venter på rusbehandling
alle som soner i sommer

fredag 4. juli 2008

gategudstjenester


Det er sommer og tid for gategudstjenester. Hver søndag kl 20.00 er vi på plass i Studenterlunden. Det er noen av de fineste gudstjenestene jeg er med å feire. Mitt i byen, med himmelen som tak. Her oppstår mange fine møter og noen øyebikk som har evighetens lys over seg. Nattverd, lystenning, flott musikk, et pusterum.

Jeg tenner lys for:

Miljøet ved Oslo S. Høytrykkspyling av mennesker er uverdig
Michael B (RIP) hans familie og venner