Pinse, fra forvirring til forståelse

Bruset på plassen.
Forvirringen blant alle de tilreisende. Peter som reiser seg på taket og taler til den urolige menneskemengden. Alle forstår hva han sier, selv om de kommer fra mange kanter av verden og taler ulike språk.
Pinsen er kanskje ikke like lett å gripe som jul og påske, og pinsefortellingen i Apostlenes gjerninger 2 ikke like dramatisk og gjenkjennelig som juleevangeliet og pasjonshistorien. Fødsel, død og nytt liv er et livsløp vi kan kjenne igjen i naturen rundt oss.
Men Den hellige ånd? Tungetale?

Pinsen er inspirasjonens evangelium, den hellige ånds pust åpner vår sjel slik at vi glimtvis ser utover oss selv, Den hellige ånd blåser vei i kaos, den er livspusten som binder alt liv sammen. Apostelgjerningene 2 er også en flerkulturens evangelium, en fortelling om forståelse påt vers av dype kulturelle og språklige barrierer:

"Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål! "

La oss i pinsens ånd legge fremmedfrykt og engstelse for folk med andre skikker, kulturer og religioner bak oss. Og la oss streve – ja, strevsomt er det – for en stadig større forståelse mellom mennesker. Glimtvis kan vi i den hellige ånd se skaperverkets, menneskehetens og guds enhet. God pinse!

Her er et pinsevers fra en av mine favorittsalmer, skrevet av danskene Holger Lissner og Erik Sommer. Melodi og alle versene finner du i Salmer 1997, nr 27:

Gå gjennom byens lange, rette gater,
du sommerlyse Hellig ånd
Stryk ømt henover slitte grå fasader,
og rør de trette smilebånd
Så troen gror
og håpet bor
der dørene blir åpnet for de andre

Jeg tenner lys for
Et brus over Oslo
Asylsøkerorganisasjonen Grenseland
beboere og ansatte på Dalsbergstien

FrPs fryktpropaganda

Snikislamisering.
Det er ikke noe godt ord. Her er "snik" koblet sammen med "islamisering" – åpenbart med hensikt å gi "islamisering" en dårlig klang.
Og de som hørte FrPs partileder tale til partiets landsstyre sist lørdag, kunne ikke unngå å legge merke til den arge tonen stemmen hennes fikk. Det kan virke som om hensikten er å piske opp stemningen, spre frykt. På sine nettsider har partiet samlet flere eksempler på hva de kaller forsøk på snikislamisering. Alle er forslag fremsatt av politikere, og mange dreier seg om å sikre minoriteters mulighet til å utøve sin religion, Det er sørgelig at FrP selv ikke forstår at alle forslagene er fremsatt innenfor rammene av norsk demokrati og rettspraksis. Enda sørgeligere er det at de ikke ser at noen av forslagene faktisk er veldig gode og vil kunne bidra til en bedre integrering. For eksempel Ap politiker Abdelmajid Jerads forslag om egen imamutdanning i Norge. Dette er jo et tiltak som jo vil gi større sjanse for at vi får fler imamer som kjenner til norske forhold og skape større forståelse mellom muslimske miljøer og det norske samfunnet de er en del av, noe Jerad selv fremhever i sitt forslag: Han sier at en imam må forstår verdiene det norske samfunnet er bygget på.
Et annet eksempel FrP viser til er et forslag om halalmat i fengsel. Selv er jeg jevnlig i fengsel og holder gudstjenester, der jeg også møter en del muslimer (de er åpenbart ikke redd for "snik-kristendommifisering"). Det sier seg selv at hvis man blir henvist til kun å spise poteter når det serveres svinekjøtt, skaper det frustrasjon. Jeg tror faktisk at halalmat og andre tiltak vil motivere muslimske insatte til bedre integrering. Og jeg lurer på hva som er galt med at gamle muslimer får en eldreomsorg tilpasset deres behov? Vil vi ikke at alle eldre skal ha en best mulig omsorg i vårt land, også de muslimske?

Toppen av kransekaka tar likevel FrPs invandringspolitiske talsmann når han denne uken sier at innvandringen vil få større konsekvenser for Norge enn klimakrisen. Det er ingen tvil om at klimakrisen er en av de aller største utfordringene hele verden står overfor, men også blant de politisk vanskeligste. Men det virker som om FrP er mer redde for et muslimsk Norge- som er lite sansynlig - enn en klode der store arealer er ubeboelig, som klimaforskningen fremhever som en svært sansynlig fremtid dersom vi ikke straks endrer kurs.

Det er sørgelig at FrP dekker seg bak usaklig fryktpropaganda i steden for å satse på en skikkelig klimapolitikk, og det er sabla sørgelig at det kan se ut som om de kan vinne stemmer på det, i følge en meningsmåling Vårt Land offentliggjorde i dag. Jeg håper det er kortsiktig. Jeg håper FrPs velgere og medlemmer ber sine politikere om å fremme en politikk som bedrer forståelse og samkvem mellom ulike grupper i vårt samfunn. Selv om jeg ofte er uenig med Fremskrittspartiets politikk, har jeg møtt mange fornuftige og sosialt engasjerte FrP velgere (og politikere) som fortjener en politikk som bygger på gode argumenter og ikke ubegrunnet frykt og grumsete propagandafremstøt som i denne saken.

Jeg vil minne om ordene fra den Herrens engel som viste seg for gjeterne på marken den natten for over 2000 år siden: Frykt ikke!
Asalaam Aleikum - Fred være med dere

Jeg tenner lys for:
muslimske innsatte i norske fengsler
en god eldreomsorg tilpasset også for muslimske eldre

Finnes det en Gud?

Jeg tror på Gud.
Det er kanskje ikke så rart at en prest tror på Gud, men det gjør jeg altså og kan ikke tenke meg et liv uten Gud.

Mange mennesker tror ikke på Gud.

Det er heller ikke så rart. Noen har et gjennomtenkt forhold til sin ikke-tro på Gud og kaller seg for eksempel ateister. Nå pågår det en reklamekampanje i London, the Atheist Bus Campaign, der Londonbussene kjører rundt i byens gater med budskapet "There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life." Bak kampanjen står komikeren og journalisten Ariene Sherine, som fikk ideen etter å ha sett en langt mindre ydmyk kristen buss-kampanje, som fortalte om Guds dom og evige fortapelse over de som ikke tror, sponset av nettsiden Jesussaid.org. Busskampanjen har holdt på siden 6. januar og debatten går høyt blant annet i avisa The Guardian, der Ariene Sherine er skribent.

Jeg blir hverken usikker eller støtt av The Atheist Bus Campaign. Det ville jeg nok ha blitt av reklameplakater som forkynner Guds vrede og dom. Men ateistkampanjen gjør meg nysgjerrig.

Religionsdialog har lenge vært i vinden, men jeg savner en livssynsdialog som favner bredere enn bare de etablerte religionene. Ofte blir forskjellen mellom gudstroende og ateister tegnet i svært skarpe kontraster og uforsvarlige forenklinger fra begge sider. Her er noen:

1) Religionene lærer mennesket nestekjærlighet og moral.
Det kan godt være at den gjør, men det kan også et ateistisk livssyn gjøre. Både religiøse og ateistiske filosofier kan utvikle seg totalitært og fundamentalistisk. De kan også inspirere mennesker til å leve et rikere liv og arbeide for et mer rettferdig og inkluderende fellesskap.
2) En ateist bygger sitt livssyn på rasjonell logikk og det som er vitenskapelig etterprøvbart.
Igjen, det kan godt være, men det er ikke det samme som at gudstroende ikke gjør det. Etablerte religionene bygger gjerne på skrifter og tradisjoner som ble utviklet lenge før dagens vitenskaplige tradisjon. For mange gudstroende er det uproblematisk å slutte seg til vitenskapelige forklaringer om tilværelsen, for eksempel Darwins evolusjonsteori. Samtidig tror jeg heller ikke at logikk og vitenskap er den eneste vei til erkjennelse. Dessuten er heller ikke vitenskapen ufeilbarlig.
3) Religionene har stått for så mye ondskap opp gjennom tidene, verden hadde vært mye bedre uten religioner.
Ja, religioner har stått for mye ondskap opp igjennom tidene. Ateistiske regimer har også bidratt med mye ondskap gjennom tidene. Mange konflikter, kriger og grusomheter blir ikledd ideologi eller religion, men handler like gjerne om tilgang til ressurser og makt - og uvitenhet. Hat, misunnelse, grådighet, hovmod er menneskelig, det samme er evnen til kjærlighet, omsorg, ydmykhet. Vi kan som ateister og gudstroende fremelske det gode og kjempe for en bedre verden.
4) Ateister og gudstroende er så forskjellige at de ikke har noe å snakke sammen om....
??? Vel, det tror jeg altså ikke noe på, og håper det er mulig å få til en god samtale også mellom de som tror på gud og de som ikke tror det finnes noen gud.

I mellomtiden gjør jeg som min religion lærer meg: Jeg prøver å slutte å bekymre meg og nyter livet etter beste evne.

Jeg tenner lys for

Våpenhvilen i Gaza

Mennesker som står i kø for rusbehandling

En åpen, uredd og respektfull livssynssamtale

Ashura på Møtestedet

Prøvesmaking av Noa-pudding på Møtestedets kjøkken.

Hver torsdag har vi en enkel lystenningsmesse på Møtestedet i Skippergata. I kveld var den litt utenom det vanlige: vi hadde besøk av tyrkiske muslimer som ville feire Ashura med oss, og de hadde med seg en deilig, frisk og velsmakende Noa-pudding.

Mange hendelser knytter seg til markeringen av Ashura i islamsk tradisjon: skapelsen av Adam og Eva, befrielsen av Moses fra Egypt, gjenforeningen av Josef og Jacob. For Sjia-muslimer er det en minnedag for Hussain ibn Alis død i slaget ved Kerbala i år 680 e.v.t. I tyrkisk tradisjon er Ashura forbundet med Noa og arken, som jo til slutt havnet på fjellet Ararat som ligger i Tyrkia. Når floden hadde lagt seg, samlet Noa og hans familie sammen alt som var igjen av mat og lagde en pudding, "Ashura"-pudding – også kjent som profeten Noas pudding. Siden har tyrkiske muslimer feiret Ashura til minne om Noa og laget Noa-pudding som de deler med familie, venner og naboer som tegn på gjestfrihet, kjærlighet og fred. Selv tenker jeg at fortellingen om Noa, med duen og regnbuen som grunnleggende fredssymbol, gir et godt utgangspunkt for dialog- og fredsarbeid, som er uhyre tiltrengt i den tiden vi opplever nå.

I Kirkens Bymisjon har vi i mange år hatt god kontakt med En Verden i Dialog, en tyrkisk bevegelse for religionsdialog inspirert av Fethullah Gülen. Samarbeidet startet med Bymisjonen i Trondheim, her i Oslo har vi utviklet samtalen over et par år. Vi har arrangert dialogmøter, feiret religiøse høytider sammen og ikke minst lært hverandre å kjenne gjennom måltider og gode fellesskap.
Det er tredje gangen vi feirer Ashura sammen. Før har vi hatt Ashura i Tøyenkirken og i Grønland kirke. På Møtestedet ble det en helt ny opplevelse. De andre arrangementene har vært store med massevis av folk. På Møtestedet ble det en enkel og intim markering. Vi leste fra Noa-fortellingen (1. Mosebok, kapittel 6-9), deretter hadde vi en interreligiøs lystenning som ble avsluttet med en muslimsk bønn på arabisk og keltisk velsignelse. Og vi spiste pudding, deilig velsmakende Noa-pudding som falt i god smak hos Møtestedets gjester. Den næringsrike Noapuddingen ble et velsmakende tegn på at Den Allmektige Skaper også har omsorg for våre kroppslige behov.

I min tid som gateprest har jeg vært opptatt av at også hjemløse og rusavhengige muslimer skal få mulighet til å leve ut sin tro og ha tilbud om åndelig veiledning. Ashura-markeringen på Møtestedet var en enkel, men uhyre viktig start på et nødvendig religionsdialogisk arbeid. I samarbeid med blant andre En Verden i Dialog vil vi nå se hvordan vi kan utvikle dette arbeidet videre.
Fred!

Jeg tenner lys for
Muslimer i Oslo og at byen vår skal være et godt sted for mennesker av alle slags trosoverbevisninger
Mennesker i Gaza
Mennesker i Kongo, særlig kvinner og unge jenter som blir utsatt for voldtekt