Tiggere, prostituerte, rusavhengige og andre elsket av Gud

Denne uken blusset debatten om tiggere, prostituerte og rusavhengige i bybildet opp igjen. Turister som besøker Oslo klager over at de ser så mange av dem på Karl Johan, og Oslo Kommune sender brev tilbake hvor de beklager forholdene. Byrådsleder Erling Lae (Høyre), har vært sentral i debatten. I intervju med NRK (også gjengitt i VG)tirsdag mener han at dette bryter ned "Norges renommé som velferdsstat," og fortsetter: "Folk må jo spørre seg hva slags nød det er vi ikke greier å løse i dette landet." Jeg hørte intervjuet tirsdag morgen, og fikk også med meg at han sa (sitert etter hukommelsen) "Men dette er jo umulig å snakke om uten at kulturradikale medier, og også Kirkens Bymisjon kommer på banen."

Jeg tror Erling Lae bryr seg om mennesker i nød, også prostituerte, tiggere og rusavhengige. Men desverre kommer han ofte skjevt ut med sine utspill i denne debatten (se også utspill om tiggerboikott). Vi får inntrykk av at han er mer bekymret for at byen skal ta seg godt ut enn av å bedre forholdene for mennesker i den ytterste nød. Gjentatte ganger ønsker han seg mer politi for å rydde opp i bymiljøet, sjelden fokuserer han på for eksempel behandlingsplasser, forebygging og andre tiltak som ville ha redusert de grunnleggende problemene. Når det gjelder for eksempel prostitusjon, har Prosenterets leder Liv Jessen et viktig poeng: Det er mange prostituerte på Karl Johan rett og slett fordi det er så mange som vil kjøpe sex. De er der fordi det er et marked. Kundene er med andre ord en vesentlig del av problemet, men ingen snakker om å rydde bort dem. Jeg syns også det er viktig å fremheve at Oslo-politiet kan langt mer enn å rydde bort uroelementer. Jeg har møtt mange med stor kunnskap og omsorg i forhold til rusmiljøet, og politiet har reddet mange liv ved overdoser.

Vi må innse at vi står overfor svært komplekse problemer med lokale, såvel som nasjonale og globale implikasjoner. I arbeid med rus, fattigdom og prostitusjon må vi derfor ha et mangfold av tilnærminger og tiltak preget av samarbeid på tvers av byråktatiske grenser. Vi trenger ikke fortsatt stigmatisering av mennesker i nød.

Den enkelte borger av Oslo by har selv også et ansvar for at byen skal ta seg godt ut, for eksempel ved å slutte å kjøpe sex.

Jeg tenner lys for
Mennesker som strever for å overleve.
Oslo Byråd og alle engasjerte politikere i Oslo.
New Orleans og dens innbyggere. Idag er det tre år siden orkanen Katrina og det er fortsatt mange som ikke tør vende tilbake. Nå forbereder byen seg på en ny orkan, Gustav.

En ny sang

I salme 40 heter det: "Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud."

Som prest og musiker er dette ord som har gitt meg mye inspirasjon og håp. Jeg tenker at det ikke er en hvilken som helst ny sang, men en sang som stemmer sjela, som gir ny innsikt, som gir kraft og mot til å leve videre.
I går var jeg så heldig å høre Miriam Makeba på Mela-festivalen i Oslo. Hun har gjennom hele sitt liv sunget en slik sang, en sang som har gitt kraft og mot til det sør-afrikanske folk i kampen mot apartheid. Nå, 76 år gammel, synger hun fortsatt nye sanger, sanger fyllt av håp og kjærlighet. Og Rådhusplassen var fyllt til trengsel for å høre henne, som som har fått tilnavnet "Mama Africa."
Foran scenen traff jeg en kvinne fra Sør-Afrika, som tidligere på denne uken hadde holdt et foredrag for norske møbeldesignere. Der sa hun at de to viktigste tingene i livet er musikk og bønn. Hun har – som Miriam Makeba – forstått hva Salme 40 handler om.

Mela-festivalen er en fantastisk festival, et møtested ikke bare for artister, men Oslo-borgere av alle nasjonaliteter. Og konsertene på Rådhusplassen er gratis, en fantastisk sjanse til å høre musikk fra alle verdenshjørner. Her er det i sannhet mange muligheter for å høre en ny sang, ny musikk som gir ny erkjennelse, som kanskje også kan gi håp og kraft. Derfor er jeg glad Mela-festivalen finns og gjør Oslo til en rikere by. Er du i byen kan du jo sjekke ut www.melafestivalen.no og finn ut nye sanger du vil høre.

Forresten, det kan være fint med noen gamle sanger også. Som Makeba sa da hun introduserte den siste sangen: "I teach my band som old songs, too. Then they know where they are from, where they are now and where they are going to be in the future."

Jeg tenner lys for
L og familien hans som jeg håper han nart vil se igjen. Jeg håper også han fikk hørt Miriam Makeba.
Gatemusikere i Oslo

Fly forbanna!

Sinne er en undertrykt følelse i vår kultur. Kirkens forkynnelse har gitt sitt bidrag til at sinne blir ansett som skammelig, upassende, “ukristelig.” Vi kan snakke om vrede eller harme, men det er gjerne forbeholdt Gud og hans profeter som et uttrykk for morals indignasjon. Et skikkelig raseriutbrudd, en fri og ukontrollert utblåsning som vanlig dødelige kjenner trang til skal derimot holdes under lokk.

Det tror jeg er usunt. Vi kan godt tillate oss å bli sinna. Sinne er en helt naturlig menneskelig følelse som fort kan bli skadelig hvis vi ikke gir det utløp.
Et rått og nakent sinne er både skremmende og skammelig. Det virker så ukontrollert, og i et velpolert borgerlig samfunn har vi ikke plass til det som ikke lar seg kontrollere. I et raseriutbrudd, mister vi hemninger, blottlegger oss og viser frem oss selv. Mange syns det er pinlig.
Vi må ikke skamme oss over å bli sinte. Undertrykt sinne vendes ofte innover og blir selvdestruktiv. Et sinne som ikke får utløp setter seg i kroppen og blir livshemmende.

Når jeg tar på meg prestesnipp, vil jeg gjerne gi et signal om at jeg er tilgjengelig og at jeg har taushetsplikt. Men andre kan se på det som et undertrykkende maktsymbol som symboliserer undertrykking og maktmisbruk. Første gang jeg var på hybelhusbesøk, var det en kvinne som så prestesnippen og ropte til meg “Hvem faen tror du at du er, tror du at du er så jævla mye bedre enn andre mennesker.” Hun var sint. Hun hadde aldri truffet meg før, men fikk utløp for sitt raseri. Det ga meg en viktig lærepenge. Vi som i en eller annen form symboliserer makt og har myndighet til å utøve makt, bør ha en stor tålegrense for slike raseriutbrudd. Det gjelder prester, politi, vektere, inkassofolk og andre som møter mennesker i vanskelige situasjoner. Vi bør trene oss opp i å tåle kraftuttrykk og provokasjoner. Og vi må få et godt utløp for vårt eget sinne.

Jeg var fly forbanna når jeg skrev dette.
Skal ikke si hvorfor, bare at jeg nå kjenner meg mye bedre.

Jeg tenner lys for
De jeg er fly forbanna på.