Påske. Oppstandelse

En rivningstomt midt i byen, ikke langt fra Karl Johansgate. Den har ligget brakk lenge, plassen er overstrødd med søppel. Tomta er øde, forlatt.
Likevel er det tegn til liv. Det er graffiti på veggene. Det har vært mennesker her, noen ganske nylig, som har utsmykket veggene med tildels farvesterke og inspirerende kunstneriske uttrykk. Og, denne solrike påskeaftendagen i april vokser det opp tuer med knallgule hestehover opp fra steingrusen.
Tradisjonen tro tok jeg med kamera ut i byen for å fotografere graffiti, noe jeg har gjort hver eneste påskeaften de siste årene. Jeg startet turen her, fordi jeg mange ganger har passert plassen uten kamera og tenkt at jeg skulle dokumentere graffitien her.
Jeg fant mye fin graffiti. Men jeg fikk også en slags metafor på påskens budskap, på oppstandelsen – et raskt glimt inn i dette uforståelige mysterium. For her er en plass, tilsynelatende forlatt og livløs, preget av ødeleggelse og forfall. Men graffitien på veggene er et håpstegn, tenker jeg, et bevis på at mennesker tross alt har livsgnist og evnen til å tilpasse seg og finne seg til rette i ugjestmilde omgivelser. Og hestehoven, den ukuelige hestehoven, vokser frem, det er krefter i naturen som overvinner menneskeskapt ødeleggelse. Gress og blomster vokser opp i ruinene av menneskers herjinger. Det er håp for skaperverket.
Sånn skjer oppstandelsen, mitt i en verden av ødeleggelse, en verden som kan virke gold og forlatt. Som en ukuelig hestehov overvinner Kristus ødeleggelsens krefter.
Å, jeg blir litt yr i toppen av disse høytflyvende tankene. Som om ikke graffitien og hestehoven var nok – der borte i det svarte på veggen der, er det ikke...jo det er rett og slett en sjabonggraffiti som forestiller Jesus sitt siste måltid med disiplene. Og på en annen vegg, fisk, et eldgammelt Kristus-symbol, eldre enn korset. Den hellige ånd smiler til meg, blunker lekent.
God påske!

Jeg tenner lys for
Jordskjelvsofre i Italia
Tamilenes situasjon på Sri Lanka
En som skal på avrusning og rusbehandling etter påske

Langfredag. Korsvandring

En ganske ualminnelig fredag.
Først nokså allminnelig, i det jeg går nedover Motzfeltsgate litt utpå dagen, nyter solen som har begynt å skinne og det yrende folkelivet utenfor Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat-moskeen. Det er fredagsbønn og mange mennesker som har pyntet seg og smiler. Jeg er på vei ned til sentrum. Det er langfredag og om litt skal jeg være med på den tradisjonelle korsvandringen gjennom byens gater. Det er en helt vanlig fredag, og en helt uvanlig fredag.
Jeg tenker over at det er en ganske tynn hinne mellom det hellige og det allminnelige. Vinteren gliper taket, byen livner til i en berusende vårstemning. Noen skal til fredagsbønn, noen skal på korsvandring.
Langfredag er en utrolig hektisk dag, mange journalister som ringer og lurer på hva korsvandring er for noe, hvor vi går, hva vi skal gjøre. Da jeg våknet i dag tidlig håpet jeg ingen skulle spørre meg om hvorfor vi feirer påske. Et helt umulig spørsmål. Og i dag syntes jeg det var ekstra umulig. Det er så greit med jula. Gud blir menneske. Et lite barn, en familie på flukt. Lett å kjenne seg igjen i.
Men påsken.
Klisjeene kommer fort. Jesus døde på et kors. Jesus døde for våre synder. Jesus vant over døden.
Hva i huleste betyr nå det? Det er ord og setninger jeg har vokst opp med, men de blir mer og mer uforståelige. Derfor er jeg så glad i nettopp korsvandringen. Fysisk bønn, gå gjennom gatene med lidelseshistorien, stoppe ved Rådhuset, Nasjonaltheateret, Stortinget, Tinghuset, alle disse viktige bygningene og be for byens mennesker, be for verdens mennesker. Det er ikke så mye å forstå. Jesus lider med lidende også idag. Det er et eller annet slags uforklarlig håp i påskefortellingen.
Så kommer jeg ned til rådhuskaia der korsvandringen skal starte. Er tidlig ute – sola skinner, kjærestepar kliner i vårsola, måkene jakter etter for. Og det kommer folk, massevis av folk som vil være med på korsvandring. Vi starter der byen møter havet, ber for livet i havet, i lufta og på jorda, alle våre medskapninger. Så kommer vi etterhvert til Stortinget. Hundrevis av tamiler demonstrerer for fred i Sri Lanka, vi ber for tamiler på Sri Lanka og i Norge. Korsvandringen blir en del av verden her og nå. Til slutt står vi ved trappa utenfor St Olavs kirke, fester roser på korset. Sola skinner fortsatt.
En ganske ualminnelig fredag.

Lysbildeserie fra korsvandringen

Jeg tenner lys for
alle som feirer påske i fengsel
Fred på Sri Lanka
Tamiler i Norge