Kampsangeren

Jeg husker første gang jeg hørte henne, Lauryn Hill. Det var på Benni's platebar på Aker Brygge. Jeg hadde akkurat fått stipend for å skrive en artikkel om ungdom og musikk. Hiphop kjente jeg ikke mye til, men var lysten på å lære mer. Christer Falck stod bak disken og ga meg generøst en rask innføring. Jeg hadde hørt litt allerede, men ikke fått helt foten for selve musikken. Som jazzmusiker syntes jeg det blei litt for mye preik og litt for lite musikk. Mens jeg bladde distansert i platehyllene hørte jeg henne over anlegget. Det var noe med stemmen, med feelingen. Her var det melodi og harmonilinjer, samtidig den fengende grooven. Her var det kamp, og håp. Lauryn Hill åpna hiphopens musikalske landskap for meg. Siden har jeg vært hekta på hiphop. Det var sommeren 1998 og jeg hadde akkurat blitt pappa og Lauryn Hill hadde akkurat sluppet "The Miseducation of Lauryn Hill" og hun sang "To Zion" som handlet om å bli mamma.

På søndag er det Maria Budskapsdag, teksten er om engelen Gabriel som kommer til Maria og forteller at hun er med barn, hun skal føde Guds sønn. Denne fortellingen bruker Lauryn Hill som ramme for "To Zion." Jeg har ikke hørt noen prester gi en bedre utlegning av denne teksten enn Lauryn Hill. Hun gir et bilde av Maria som et levende menneske, kjempende, klok og uredd. Mange mannlige teologer har formet Maria i sitt drømmebilde, gjort henne til et opphøyet ideal, ren, vakker og ufarlig. Når fattige kvinner rundt om i verden finner styrke hos Maria, er det kanskje for de i henne ser noe annet. et menneske de også kan identifisere seg med, slik Lauryn Hill gjør.

Maria er kirkens første teolog, den første som tolker begivenhetene og setter dem i et guddommelig perspektiv. Og hun gjør det med en sang. slik blir hun også kirkens første sanger. Vi kaller sangen for Marias Lovsang, men det er egentlig en kampsang. I afrikansk amerikansk muntlig tradisjon, fra worksongs, via spirituals til toasts og rap, finner vi ofte et retorisk grep som blir kalt signifyin.' En sang handler tilsynelatende om noe ganske uskyldig, men går man dypere inn i budskapet er det en dobbelt bunn, med et budskap som kan være erotisk eller politisk og maktkritisk. Slik kunne undertrykte synge sanger uten at makta skjønte hva de sang om. Dette grepet finner vi igjen i Marias Lovsang. Maria bruker fromme fraser som "herrens ringe tjenerinne," "hellig er hans navn" og det høres ut som en from og ufarlig kvinnes uskyldige lovprisning. Slik får hun fortsette i fred og holde på med sitt.
Men bak de fromme vendingene er det et frigjørende budskap med politisk sprengkraft som når frem til de som vil høre det:

"Han spredte dem som gikk med hovmodstanker og støtte herskere fra tronen, men de små opphøyet han. Han mettet de sultne med gode gaver men sendte de rike tomhendte fra seg."

Budskapet fra Maria er tydelig nok. Gud er på de fattiges side, gud støter maktmisbrukere og overgripere ned fra tronen. Kampsanger også er håpssanger. Det er sanger vi synger sammen, sanger som gir kraft, styrke og mot. Vår gud er, slik Maria synger i sin sang, en håpets gud. Slik hører jeg også kampen og håpet i Lauryn Hills musikk.

bilde er tatt av Vidar Ruud, Moldejazz 2005

Jeg tenner lys for
muslimske kvinner i Norge
kvinner i krigssoner
Elise som skriver sabla fine sanger
Lauryn Hill

8. mars - kampen fortsetter!

Søndag er det 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Jeg håper dagen blir markert i alle landets kirker.
Det er flere som hevder at kampen for likestilling er ferdig. At kvinner har oppnådd fulle rettigheter. Og takket være modige kvinners kamp er det mye som har skjedd i de hundreogett årene som har gått siden the Socialist Party of America vedtok en nasjonal markering i 1908 og 15 000 kvinner marsjerte i New Yorks gater under parolen "Bread and Roses". I Norge ble dagen markert første gang i 1915 med Alexandra Kollontaj som hovedtaler.
Siden kvinne-bevegelsen tok opp dagen i gjen i 1972, har mange kampsaker blitt frontet og mange vunnet (Se kampdager.no ). En viktig grunn til å markere dagen er nettopp den stolte historien, alt som er blitt oppnådd.

Men 8. mars må fortsatt være en kampdag. I et globalt perspektiv er det mange viktige saker å kjempe for. For eksempel blir kvinner systematisk utsatt for voldtekt i krigssoner. FNs parole i år er "Women and men united to end violence against women and girls."
Og det er fortsatt grunn til å se på kvinners situasjon også i Norge. For eksempel hadde VG denne uka et oppslag om at 8. marstoget ikke har paroler til støtte for kvinner med minoritetsbakgrunn. Det er ingen tvil om at mange kvinner med minoritetsbakgrunn blir utsatt for diskriminering. Likevel er det viktig å holde tunga rett i munnen så det ikke bare blir fokus på undertrykkende religioner og kulturer. Mange minoritetskvinner blir underrykket og diskriminert av av minoritetsmenn. Men de møter også ofte diskriminerende holdninger fra "norske" kvinner og menn, på offentlige kontorer, som jobbsøkere og i media. La oss ikke glemme det.

Et annet eksempel er hvordan media og offentlighet fokuserer på prostitusjon med en klart kjønnsvridende tendens. Nylig arrangerte Nadheim en nettverkskonferanse om prostitusjon i Norge. Her gikk diskusjonen høyt blant annet om situasjonen for utenlandske kvinner etter at den nye sexkjøpsloven tråtte i kraft fra nyttår. Det meste av fokuset er på de stakkars kvinnene, men lite sies og skrives om den andre siden av prostitusjonen: sexkjøperne. De unnslipper vår oppmerksomhet. Men ingen prostitusjon uten kunder. Hvorfor kjøper menn sex? Hvorfor kan kvinnekropper bli salgsvare?

Kvinnekampen i Den norske kirke har kommet et langt stykke på vei, med flere kvinnelige biskoper og proster og en bevissthet om kjønnsinkluderende språk. Men også her er det et stykke igjen til en god kjønnsbalanse, både når det gjelder språkbruk og maktfordeling. Enkelte feminist-teologer har sett på at det ikke bare er å erstatte farsbilder med mor i omtalen av gud. Det er kanskje litt urettferdig for "mor" som hadde en utrolig kort karriere som gud sammenlignet med far... Men det er viktig å åpne språket for et mangfold av gudsbilder. Her er til slutt mitt lille bidrag i så måte, en uferdig korttekst om gud som bassist:

hvis jeg skal forestille meg gud i et band, tenker jeg hun spiller bass. jeg veit ikke hvordan hun ser ut, høy tynn og hengslete med overkroppen hengende over den slanke basshalsen eller liten og tett med blå kortbukser og hvite sokker som bassisten til chuck berry den gangen. egentlig tenker jeg vi spiller i samme band, hun står rett bak meg og jeg hører det på grooven, den feite bassgrooven som tar tak i magen, i hele kroppen, den tømmer hue og det er bare å henge seg på. det er henne tenker jeg, det er gud på bass i dag og det gynger herlig fremover.

Gratulerer med dagen!

Jeg tenner lys for
likestilling mellom kjønnene
kvinner utsatt for voldtekt
kvinner på flukt
kvinner som har lederposisjoner