Se, et esel!

Se, et esel!
Det er mange forbausede utrop å høre fra folk som går forbi Betlehemsstallen på Oslo S. Og det er helt sant, det er et ekte esel. Tussi er på plass, i år som i fjor, sammen med sauene Betsy og Emil. Det er veldig mange som er innom stallen i disse travle førjulstider. Ja, i år virker det som om stallen er ekstra godt besøkt. Mange barn og unge som vil se på dyra, voksne også. Og det er mennesker fra mange kanter av verden. Noen vil ta bilder, andre tar seg tid til en prat.

Betlehemsstallen på Oslo S er en hyggelig tradisjon, en fin markering av julebudskapet, med levende dyr, akkurat som i stallen der Jesus ble født. Men gjennom stallen kommer vi også i kontakt med mennesker som ikke har det så greit i tida før jul. Mennesker som sover ute, mennesker som er ensomme, mennesker som ikke vet hvor de skal gjøre av seg, mennesker som lengter hjem til sitt hjemland og familiene sine der. Det er mange mennesker som lider i byen vår, og det er trist. Samtidig er det mange som gir litt ekstra i jula, og det er godt å se at mennesker bryr seg om hverandre.

Har du ennå ikke vært innom Betlehemsstallen, er det fortsatt mulig. Stallen er åpen hver dag fra kl 12-18 helt frem til og med lille julaften. Lille julaften har vi avslutningsgudstjeneste kl 17. Det pleier å være en ekstra stemningsfull gudstjeneste og en god måte å gå inn i julehøytiden på. Fra kl 16.30 serverer vi deilig varm suppe. du kan lese mer om gudstjenesten her.

Tilslutt vil jeg gjerne få takke alle som bidrar til at Betlehemsstallen blir en så fin markering, ikke minst alle gode frivillige som står vakt og mottar de besøkende på en så fin måte!
Fortsatt god advent og velkommen i stallen!

Jeg tenner lys for
Abel, en rumensk musikerkollega, og alle andre gatemusikere i Oslo
Trine, Elise og Egil
Alle som sover ute i vinternettene
Et takkelys for alle som står vakt ved Betlehemsstallen!
foto © carl petter opsahl

Protestmarsj mot mørkets krefter

I går var det St Lucia, og Kirkens Bymisjon i Oslo arrangerte sitt tradisjonelle St. Luciatog gjennom byen. Vinterens vakreste vandring, kalles det. Og det var virkelig vakkert, med fire barnekor som sang nydelig både gjennom gatene og ved åpningen av Betlehemsstallen nede ved Oslo S.

Men Luciatoget er mer en vakkert. Det er en protestmarsj mot mørkets krefter.
På den mørkeste tiden i året bærer vi våre lys for håpet. I går bar vi spesielt lys for håp om at verdens ledere som nå er samlet på klimakonferansen i København, blir enige om tiltak som kan snu miljøødeleggelsene slik at våre barn og barnebarn kan arve en levende klode.

Dyra kom desverre ikke med til åpningen av Betlehemsstallen, men nå er de på plass, eselet Tussi og de to sauene. Stallen er åpen hver dag fra kl 12-18 frem til og med lillejuleaften. Velkommen innom!
Og for deg som ikke fikk vært med på Luciatoget, her er et lite innslag fra NRK Dagsrevyen

Jeg tenner lys for
Klimakonferansen i Kjøbenhavn
Alle som kjenner ensomheten ekstra sterkt i jula

foto©torstein ihle

Brostein og lys

Brostein og lys.
Det er viktige symboler i Kirkens Bymisjon. Brosteinen representerer gata og det harde livet mange lever der. Lyset kan tennes for håp, eller en ordløs bønn.
Gode symboler beriker vår måte å kommunisere med hverandre, de gir oss hjelp til å uttrykke noe vi ellers har vanskelig for å sette ord på. Jeg opplever at Kirkens Bymisjon har mange gode symboler, symboler som viser både til livserfaringer og til håpet om noe større, noe som bærer oss selv i de tyngste og mørkeste stundene.

Vi har akkurat hatt et seminar om ritualer og symboler i Kirkens Bymisjon. Det var spennende og lærerikt. Jone Salomonsen, professor ved det Teologiske Fakultet ga noen fine perspektiver hvilken betydning gode ritualer kan ha: Gode ritualer øver oss i tillit, de kan gi glede og de åpner for samtalens åpenhet. Ritualer kan bekrefte hierarkiske strukturer, men de kan også sprenge dem, åpne for forandring, at noe nytt kan skje.
Min tidligere kollega i Tøyenkirken, Kari Veiteberg, som nå er studierektor ved Liturgisk senter i Trondheim, ledet et liturgiverksted. Hun gjorde oss bevisste på at et rituale må være tilpasset den sammenhengen det skal fungere i. Derfor er det viktig å bli godt kjent med menneskene og deres livssituasjon som skal være med på ritualet.

Gode symboler er gjerne flertydige. Det gjør dem slitesterke og åpner for at mennesker med ulike livserfaringer kan kjenne seg igjen i dem. For meg er det å tenne lys, gjerne på brostein, en livsnerve i mitt arbeid som gateprest. "Tenn et lys for meg" sier folk jeg møter. Jeg skjønner at de strever med et eller annet, men de behøver ikke si hva det er. Og jeg tenner lys.
"Jeg tenner et lys for presten," sier andre. Og jeg kjenner det lyset varmer. Jeg vet at mange ber og tenner lys for meg, og det gir meg mot.
Bymisjonsprest Steinar Eraker tenner lys i kroa ©Per Frogner

Jeg tenner lys for
Alle som bor ute nå når vinteren kommer
Barn som er redde for foreldrene sine
og et takkelys for Cato prest, som er en ålreit fyr (og det skal jeg være glad for, som han sier)

Engler

Det er fortsatt en stund igjen til jul.
Men allerede nå er avisene fulle av englestoff. Det er selvfølgelig på grunn av Märtha Louise. Aviser som ikke har tradisjon for å være spesielt opptatt av hverken gud eller engler, gir gjerne spalteplass og forsider til engler når det får prinsessevri.

Jeg vet ikke om jeg tror på engler.
Nei for å være helt ærlig, jeg tror ikke jeg tror på engler.
Men mange tror på engler, og det har jeg stor respekt for. Noen har opplevd englevakt, noe som har reddet dem i vanskelige situasjoner. Noen finner trøst og styrke i å vite at det er en engel som passer på dem.

Hvis jeg sskulle komme til å tro på engler, måtte det være engler som "daler ned i skjul" som det heter i julesangen. Engler som kommer til mennesker i vanskeligheter og nød, engler som hjelper mennesker i skjul, som ikke blir sett, eller som lider i det skjulte.

På Lønn som fortjent lager de engler av knust glass. Det er et godt symbol. I det som har gått i stykker ligger fortsatt håp. Av det som er knust kan det lages noe nytt, noe vakkert. Ikke glansbildeengelvakkert, men knust glassenglevakkert som fortsatt har skarpe kanter og bærer spor av kantete, levd liv.

Jeg tenner lys for
Lønn som fortjent
Nadheim
Mennesker som våger være engler

En god dag

Det snør over byen i kveld, jeg er på vei hjem etter en lang dag på jobb.
Det gjør godt i sinnet å se de dansende snøflakene danse rolig ned fra himmelen.

Jeg har hatt en god dag.

Tidligere på kvelden lanserte vi boka "En god dag. Fortellinger til inspirasjon og ettertanke." Jeg har jobba mye med den boken, i snart et halvt år. Det er deilig å bli ferdig med noe som man har holdt på med i lang tid. Og det er deilig å se at resultatet har blitt så flott. Det er blitt en virkelig fin bok, en vakker gavebok som er fin å se på, fin å ta i og fin å lese.

Jeg er stolt av den boken, stolt over at så mange har gitt av sine krefter, tid og kreative evner til Bymisjonen og boka.
Det er mange kjente som har bidratt – en tidligere statsminister, første kvinnen på toppen av Mount Everest, en biskop, lyrikere og romanforfattere. Men også mennesker med demens, innsatte ved Bredtveit Kvinnefengsel, frivillige ved mange av Bymisjonens virksomheter. Her er bidrag fra Norges rikeste og fattigste samlet mellom to permer. Sammen gir de ulike glimt av levd liv for forskjellige kanter av samfunnet. Sammen gir de et mangfoldig bilde av hva det vil si å være menneske. Boka er en fin illustrasjon på Bymisjonens motto, "Rom for alle."

jeg tenner lys for
de innsatte ved Bredtveit Kvinnefengsel
Byens gamle
et takkelys for alle som har bidratt til boka
alle som bor ute i vinter

Halloween!

Lørdag 31. oktober er det Halloween. Jeg gleder meg!
Mange barn gleder seg til å kle seg ut å gå rundt i nabolaget for å samle godterier.
Men det er også mange som er skeptiske. Det er fortsatt en ny tradisjon i Norge, og mange føler at det er en kommersialisert tradisjon som har kommet til oss fra USA.
"Hvor blei det av den gode gammeldagse julebukken" er det noen som spør.
Den forsvant nok lenge før min tid, så det må ha vært en god stund siden.
Det er mye kommers rundt halloween. Nest etter jula er Halloween den mest innbringende høytiden for sjokoladeprodusenter i USA. Butikkvinduer fylles med skumle drakter og forsjellige halloweeneffekter. Også i Norge vil mange gjøre butikk av denne dagen. Noen synes også det er ekkelt med all den grøss og gru som forbindes med halloween, me spøkelser, gjenferd, zoombier og annen trolldom.

Halloween ble ikke oppfunnet i USA, ikke engang av forretningsfolk, det er en tradisjon som bygger på eldgamle forestillinger og skikker. jeg tror grøss og gru i kontrollerte former kan være godt for både voksne og barn. Halloween kan bli en god fest hvis man bare tar litt regi selv, og gjør det til en felelsskapshendelse i et nabolag, der voksne er trygt til stede for barna.

Romersk Ponomafeiring og keltisk Samhain-festival
Halloween er en høytid som i historiens lange løp har tatt opp i seg mange ulike tradisjoner. For eksempel fra den gammelromerske Pomonafesten. Pomona var den romerske gudinnen for frukt og hager. Hun ble feiret med en dag 1. november i vår tidsregning. Da romerne invaderte de britiske øyer i det første århundre, brakte de med seg denne merkedagen, som etter flere århundrer antagelig ble innlemmet i kelternes Samhain-fest. Epler, nøtter og andre ting av fra høstens grøde var en del av Pomonafeiringen som nå er endel av halloweenfeiringen mange steder.

Den keltiske Samhain-festivalen har nok hatt størst innvirkning på halloweenfeiringen slik vi kjenner den. Festivalen strakk seg over tre dager fra 1. november. Samhain (uttales Så-win, Sav-en) betyr “slutt på sommeren”, og er en av to hovedmarkeringene i den keltiske årssyklus. Kelterne delte året inn i lysets og mørkets tid. Samhain innledet den mørke tiden, vinteren, “season of darkness and cold”. Beltane, som ble feiret 1. mai, innledet lysets og sommerens tid, season of the sun. Vinteren ble regnet som den første av disse tidene, så på en måte var Samhain også en nyttårsfeiring. Mørket var tiden for nye begynnelser.
Ved Samhain, skulle kyr og sauer som var ute på markene og beitet sommerstid, føres tilbake til stallen. Dete var tiden for slakt og innsamling av dyrefor, korn, nøtter, epler og ved for vinteren. Samtidig var det tid for takksigelse for grøden, og i førkristen tid ble noe av grøden ofret til gudene. Ettersom dette også var inngangen til en ny tid, var det anledning for å be og ønske seg ting for det nye året. Alle bål skulle skulle være slukket og først bli tent av glørne fra de omreisende druidenes bål.
Kelterne tenkte seg at det i møtet mellom sommeren og vinteren oppstod et hull i tiden, der sløret som skiller denne verdenen fradet hinsidige var spesielt tynt. Slik kunne de døde vende tilbake til jorden, og onde ånder og rastløse sjeler kunne hjemsøke menneskene. De onde åndene måtte skremmes vekk. Skikken med gresskar og gresskarlamper, på engelsk kalt Jack-O-Lanterns, kan kanskje spores tilbake til en gammel irsk legende, der det heter seg at en man som het Jack, hverken kom inn i himmelen eller helvete, men måtte vandre om kring med et lys i en turnips til å vise vei. Siden man måtte slukke alle bålene, var også gresskarlanternene viktige lyskilder når det ble mørkt.
Kvelden før Samhain, dvs 31. oktober, var en tid da man tenkte seg at magiske krefter og egenskaper forbundet med visse urter, var spesielt sterke. Slik ble denne kvelden også forbundet med trolleri og heksekunst.
Fra 1. november til 1. mai kunne man dessuten "fortelle de lange historiene”


Alle helgens dag, Alle sjelers dag og reformasjonsdagen
Også kristne markeringer satte etterhvert sitt spor på Halloween-tradisjonen. Kirken la ofte sine helligdager i nærheten av eksisterende, før-kristne høytider, slik tilfelle er med både jul og påske. Alle helgens dag og alle sjelers dag ble lagt til henholdsvis 1 og 2 november, sammenfallende med Samhain. Om man ville “erobre” eller kristne “hedenske” skikker, eller rett å slett legge kristne høytidsmarkeringer til førkristne høytidsdager som lignet av pedagogiske grunner, er det ulike teorier om. Uansett levde skikker og forestillinger forbundet med Samhain videre i allehelgensmarkeringen. Alle helgensdag var opprinnelig en oppsamlingsdag for å feire alle helgnene som ikke hadde sin egen helgendag ellers i året. Alle sjelers dag var en dag for å minnes alle døde og for å gå i forbønn for de som var i skjærsilden, så oppholdet her skulle bli kortest mulig.
Alle helgens dag blir i norsk sammenheng feiret nærmeste påfølgende søndag, mens alle sjelers dag falt bort med reformasjonen. Men skikken med å besøke kirkegårder og tenne lys å legge ned kranser på alle Helgens dag, og begravelsesbyråenes etterhvert befestete tradisjon med å invitere pårørende til Allehelgenskonsert, kan være trekk fra Alle sjelers dag som er bragt videre i Allehelgensdagen. Det er allehelgens dag som har gitt navnet til Halloween På engelsk ble alle helgens dag fra gammelt gjerne kalt Hallow Mass eller All Hallows, kvelden før, det vil si 31. oktober ble kalt All Hallow’s Even, som etterhvert ble til , Hallowe’en og til slutt Halloween.
I norsk overlevering finner vi trekk ved Allehelgenstradisjonen som kan minne om keltiske Samhain. Det gjelder for eksempel værvarsler knyttet til hvordan været var denne dagen og forestillinger om at man var sanndrømt kvelden før helgemess.

1. november er i luthersk tradisjon også markert som reformasjonsdagen, siden Martin Luther slo opp sine berømte teser om avlaten på kirkedøren kveldstid 31. oktober 1517.

Andre tradisjoner
Fra India kommer diwali-festen, som også blir feiret i overgangen mellom oktober og november. Denne markerer det godes seier over det onde, starten på et nytt år og livets fornyelse. Under Diwalihøytiden, som også blir kalt lysets fest, tennes hundrevis av stearinlys og lamper for å lede de dødes sjeler til himmelen. Festen er dessuten knyttet til Lakshmi, velstandens gudinne, som forbindes med gaver, overflod, nye klær og blomster.
I Mexico feires Los Dias Los Muertos, De dødes dag, fra 31. oktober til 2. november til ære for forfedre som man tenker besøker de levende i form av sommerfugler. Mange steder er det skikk å kle seg ut som skjeletter og spøkelser og pynte med kister hodeskaller.

Knask eller knep!

Jeg tenner lys for
alle som har mistet noen i året som har gått.
At barn og voksne som feirer halloween får en fin markering.

Gateprestblogg

Lenge siden sist, nå. Lenge siden siste blogginnlegg.
Å være gateprest og blogger henger ikke alltid helt i hop. Egentlig er det et paradoks – gateprestblogg. På gata er det ikke så lett å skrive på blogger, med mindre du har en kjempekladd av en uhåndterlig mobiltelefon å drasse på så du kan være på nett hele tiden. Det har jeg heldigvis ikke, og skriver bare på en vanlig datamaskin.
Som gateprest prøver jeg å være minst mulig på kontoret og mest mulig ute, og det har jeg nesten fått til. Derfor er det på mange måter et godt tegn at jeg ikke har skrevet på bloggen på en stund.
Men jeg tenker på den med jevne mellomrom.
Og nå er jeg her, og det skal ikke bli lenge til neste blogginnlegg. Hue er fullt av inntrykk som må ut.
Bare vent å se

Jeg tenner lys for
Sprøyterommet
Papirløse immigranter
Alle som er på avvenning
Innsatte i Oslo Fengsel

Høstens viktigste valgmøte

I dag var jeg på Fattigdomshøringen på Youngstorget. Tema for høringen var "Fattig i verdens rikeste land."
Det må være høstens viktigste valgmøte, for her kunne politikere møte mennesker som får kjenne samfunnets vanskeligste utfordringer på kroppen. Heldigvis hadde også politikerne skjønt at dette var et viktig møte, for de møtet kvinne- og mannssterke opp. Her var Kristin Halvorsen, Siv Jensen, Erna Solberg, Trine Skei Grande, Magnhild Meltveidt Kleppa, Dagfinn Høybråten, Dag Terje Andersen og Torstein Dahle. Kort og godt partiledere og ministre i posisjon og opposisjon. De sa mye og viktig om arbeid og trygd, om helhetlig rusbehandling og innsats for barn. Kristin Halvorsen sa spøkefullt at det var viktig å stemme på riktig blondine, og siktet til Siv Jensen.
Det var en fantastisk forsamling mennesker til stede, menensker som representerte et mangfold av et farverikt organisasjonsliv og viktige initiativer. Her var representanter fra Velferdsalliansen, Fattighuset og fra Landsforeningen for Barnevernsbarn som alle holdt viktige innlegg og appeller. Å få opp trygden til SIFOs satser, gratis tannlegebehandling og billige, prisregulerte utleieleiligheter var noen av temaene. Mange av politikerne tok seg også tid til å snakke med folk i pausen. Ute på Youngstorget hadde flere organisasjoner stand og Frelsesarmeen serverte suppe.
I den avsluttende politikerdebatten fikk vi også inntrykk av at alle politikerne var engasjerte i fattigdomsproblematikken og villig til å samarbeide om løsninger på tvers av partifarve.
Det er en god begynnelse.

Fattigdomshøringen fremmer følgende krav til politikerne:
• Nok penger å leve av - innføre SIFO normer på økonomisk sosialhjelp
• Bolig til alle - innføre en helthetlig sosial boligpolitikk

• Et menneskelig arbeidsliv

• Tannhelse - innføre tenner som en del av kroppen
• Flere sosialfaglige ansatte i velferdstjenesten

Så er det opp til oss å stemme slik at disse kravene blir fulgt opp.


Se flere bilder her

Jeg tenner lys for
fattige i Oslo og resten av landet
en valgkamp og en kommende regjering som tar fattigdom på alvor

Sjelden grillfest

Skolens sommerferie er over. Det er heldigvis ikke grillsesongen.
Lesere av denne bloggen vet at jeg er glad i grillmat. Og i går var jeg på en kjempefin grillfest på plassen ved Oslo Børs. Det var Oslo Børs selv, i samarbeid med Kirkens Bymisjon og flere firmaer som inviterte gatas folk til noe av den deiligste grillmaten jeg har spist i sommer.
Men det mest spesielle med festen var likevel den unike sammensetningen av mennesker. En børsdirektør, bedriftsledere sammen med hjemløse og rusavhengige.
Jeg lærte mye om børsen som jeg ikke visste. For eksempel at det er en 190 år gammel institusjon, at det startet med skip og varer, at de som jobbet på børsen så utover havna og sjekket værforholdene, prisene gikk opp når det var fralands-vind og omvendt. Og jeg fikk også vite at finanskrisen har blitt en realøkonomisk krise, at mange firmaer nå går konkurs. Verdensøkonomien er innfløkt, men den har sannelig stor innflytelse over vår hverdag.
Musikken på festen var helt topp, med Valkyrien Allstars. Jeg har aldri hørt dem spille bedre, de ga alt. Og jeg gleder meg til å høre deres neste plate som kommer til uken. "Jeg har ikke hørt så bra musikk på femti år" sa han som satt ved siden av meg, med tårer i øynene. Les mer om festen her.
foto©per frogner

Jeg tenner lys for
bedrifter som sliter og arbeidsplasser som er i fare for å forsvinne.
En som kjemper med gud, som gjerne vil på pilgrimstur
En som skal inn på tvangsbehandling

Gategudstjeneste – i København!

Ta det med ro.
Det er fortsatt gategudstjeneste på Oslo S til søndag.
Men akkurat nå er jeg i København og var så heldig å komme over en gategudstjeneste der. Her har de gategudstjeneste tre ganger daglig i forbindelse med Copenhagen Jazz Festival. Formen var veldig forskjellig fra gategudstjenestene på Oslo S. Dette var mer en konsert med noen elementer fra gudstjenesten. Musikken var drivende god, med spenstig bruk av forhåndsinspilte elementer, skrevet og fremført av Jeppe Zeeberg og hans trio. Presten, Mia Bahr Jacobsen leste et dikt av Inger Christensen, før hun lyste velsignelsen over de mange fremmøtte.
Mia er ansatt i Trinitatiskirken, i hjertet av København og nært Strøget, og hun fortalte litt om det spennende arbeidet de driver der, blant annet om ulike gudstjenesteformer og samarbeid med musikere. De driver en Nattkirke der de søker å treffe unge mennesker. Som de skriver i deres Manifest.
Trinitatis Natkirke er kirke for unge, rettet mod unge og skabt af unge. Vi tror i Natkirken, at det kristne budskab kan have en afgørende betydning i ethvert menneskes liv, og at kristendommen kan finde en plads i en hvilken som helst kultur – det gælder også en moderne pulserende storbykultur.
Mer om Natkirkens arbeid kan du lese om på deres hjemmeside.

Så er du en tur i København, så anbefaler jeg et besøk i Natkirken.
Men er du i Oslo søndag kveld, håper jeg du kommer på gategudstjenesten på Oslo S.
God helg.

Jeg tenner lys for
Ansatte og beboere på Lier asylmottak
Møtestedet
At miljøvern blir hovedsak under årets valgkamp

1. juli, Somalias nasjonaldag

Vaterlandsparken, første dag i juli.
Det er varmt, trykkende varmt og fullt av folk. Det er fest og musikk, kvinnene har kledd seg i lyseblå drakter med hvite stjerner, noen av mennene i sylskarpe dresser. Det er akkurat som om vi er i en annen by en Oslo.
Det er vi ikke. Dette er også Oslo. Somaliere samlet til fest fordi det er nasjonaldag. Og somaliere i Oslo feirer dagen i visshet om at menneskene i hjemlandet ikke kan feire den.

En gang i blant hører vi om Somalia i nyhetene, et land som har gått fullstendig i oppløsning på grunn av langvarig borgerkrig. Forrige uke erklærte landets president unntakstilstand. Mange i regjeringen har flyktet fra urolighetene. Vi hører om somaliske sjørøvere som herjer langs kysten av Afrika, om lasteskip som blir kapret og krav om enorme summer i løsepenger. Og vi hører om somaliske flyktninger i Norge, spesielt i forbindelse med at noen begår overgrep. Det er ikke lett å forbinde noe positivt med Somalia utfra nyhetsbildet.Men hva vet vi om Somalia, Somalias historie og kultur – er det noen kjente mennesker fra Somalia? Og hvor i Afrika ligger Somalia?

Og hvordan er det å være somalier i Norge? Komme fra et land i kaos, prøve å finne seg til rette i en ny kultur, med helt andre måter å organisere og uttrykke mellom-menneskelige forhold på, med et språk som ikke bare har helt andre ord, men en helt annen grammatikk og oppbygning. Kanskje har mange år med krig og terror gjort det vanskelig å tenke på annet enn å overleve fra dag til dag.

Eller så er det kanskje helt motsatt, en glede over å være i et land uten krig, et land med orden og rettigheter og du vil gjerne høre til her og bidra med alt det du kan. Men så er det som om menneskene rundt deg ikke ser hvem du er, de ser en annen, de ser trøbbel, de ser en annen vei.

I Vaterlandsparken var det god stemning. Mennesker som mitt i alt kaos feirer en eller annen form for tilhørighet, en sammensatt og vanskelig tilhørighet med savn og lengsel, men også stolthet og glede.
Gratulerer Somalia, og gratulerer Norge med alle somaliere og alle folkeslag innenfor dine grenser!
I guds rike hører vi alle til hverandre.

Bilder fra feiringen i Vaterlandsparken

Jeg tenner lys for
Fred i Somalia
Somaliere i Norge
Alle som bor på asylmottak

Grillsesong og tid for utflukter

Grillsesongen er i gang.
Det er tid for lukten av tennveskemarinert kjøtt, svartsvidde pølser og fettdryppende steikeos i byens parker, tid for søplekasser overfyllte av engangsgriller. Grilling kan være ganske grusomt.

Misforstå meg ikke.
Jeg liker grillmat jeg. Grilling kan gjøres med fantasi og omtanke for maten. Og det kan være veldig sosialt med grilling. Det er noen grillbegivenheter jeg gjerne prøver å få med meg. For eksempel sommerfesten på Ila Hybelhus, med grillkyndige Trond Jensen som holder i klypene. Dagen starter med aksjonen Ansvar og verdighet, der Ilas beboere rydder opp langs Akerselva. Etterpå er det grilling og konsert i den vakre bakgården til Ila Hybelhus. I år regna det, og det noe inn i granskaugen. Men det var ingen grunn til å avlyse hverken ryddeaksjon eller grilling. Ilafolket er seriøse og dedikerte. Ordfører Fabian Stang åpnet festen, med noen veldig fine og personlige ord. Jeg spilte noen slåtter fra Oslo. Så kom Kari Svendsen med sola og et knippe flotte byviser. Og som ifjor: rockebandet VOM med fullt trøkk og hjemmebakte muffins. Jeg savna Tommy med spacegitaren, ellers var det en fantastisk grillfest.

Det er også tid for utflukter.
Ta en av båtene til Oslofjordens deilige badeøyer, gå i marka, ta t-banen til byens ytterpunkter. Jeg var på utflukt denne uka, eller rettere sagt Ut-Flukt 09, en markering for human asylpolitikk. Blant arrangementene var Papirløs konsert, ingen billetter, ingen ID. Det var en deilig St. Hans-kveld nede ved Akerselva. Lady Moscow og The Valentourettes var blant musikken jeg fikk med meg. Asyl- og innvandringspolitikken seiler opp som et hett tema i årets valgkamp, og det blir viktig å følge med i tida fremover. Hold deg oppdatert på Grenselands hjemmesider.


Jeg ønsker alle en god sommer, med deilig grillmat og flotte utflukter.
Og velkommen gategudstjenestene på Oslo S, hver eneste søndag frem til 23. august

Jeg tenner lys for
Beboere og ansatte på Ila Hybelhus og Dalsbergstien Hybelhus
En seriøs valgkamp
Sommeren i Oslo
Forbud mot engangsgriller?
Asylsøkere og papirløse
bilder av VOM på Ila og Valentourettes m fl.på Ut-Flukt ©carl petter opsahl

Kirkerommet på Oslo S

Det er sommer og skoleavslutning, snart St. Hans.
Og det er tid for gategudstjenester på Oslo S!
I 20 år har Kirkens Bymisjon i Oslo arrangert gategudstjenester, mitt i byen hver eneste søndag kveld fra tida rundt St Hans til slutten av august. Menigheten er byens folk, noen på gjennomreise, andre uten noe annet sted å være. Noen nysgjerrige, noen går raskt forbi, og for andre igjen er det blant sommerens høydepunkter.

Nå er vi tilbake på Oslo S. Jeg kan ikke tenke meg noe finere kirkerom. Under åpen himmel, midt i det travleste av byen, der tog buss, trikk og t-bane møtes og blir Oslos trafikkhjerte. Det er noe eget ved å feire gudstjeneste mitt i livet, finne et hellig rom mitt i byen. Et kirkerom av levende mennesker, med nattverdens brød og vin i fri flyt. Nåde til alle!

Det var Hans Olav Mørk og Elisabeth Torp som holdt de første gategudstjenestene sommeren 1989. De var ikke særlig høye i hatten første gang de skulle ut på gata å feire gudstjeneste. Elisabeth Torp forteller: Vi famlet, spurte hverandre: "Hvordan gjør vi det?" Vi var forlegne, visste ikke hvordan vi skulle gjøre det, men var sikre på at vi skulle gjøre det. Det var et aldri så lite gjennombrudd da vi sommeren 1989 stod i gågaten med prestekjole og inviterte til nattverd. vi var nervøse." Elisabeth og Hans Olav holdt på i flere år og laget en trygg og gjenkjennelig ramme for gategudstjenesten. Dåpsvann, rose, brostein og lystenning har blitt gode og åpne symboler på kirkelig nærvær og er fortsatt viktige symboler i Kirkens Bymisjon.

Gategudstjenestene er noe vi gleder oss til. Hvert år.
Mange frivillige er med på å gjøre dette til en god opplevelse. I fjor fikk vi nytt alter og ny døpefont i pleksiglass. Lekre greier!
Søndag 21. juni er vi i gang, kl 20.00 på Oslo S. Tema for den første gategudstjenesten er Verdens Flyktninger, i forbindelse med markeringen Ut-Flukt 09 som skjer samme helga.
Så blir det gudstjeneste hver eneste søndag frem til og med 23. august.
Kom!

Jeg tenner lys for
Alle som har ferien sin i Oslo
Papirløse flyktninger og alle som søker asyl
Sommerens gategudstjenester

Pinse, fra forvirring til forståelse

Bruset på plassen.
Forvirringen blant alle de tilreisende. Peter som reiser seg på taket og taler til den urolige menneskemengden. Alle forstår hva han sier, selv om de kommer fra mange kanter av verden og taler ulike språk.
Pinsen er kanskje ikke like lett å gripe som jul og påske, og pinsefortellingen i Apostlenes gjerninger 2 ikke like dramatisk og gjenkjennelig som juleevangeliet og pasjonshistorien. Fødsel, død og nytt liv er et livsløp vi kan kjenne igjen i naturen rundt oss.
Men Den hellige ånd? Tungetale?

Pinsen er inspirasjonens evangelium, den hellige ånds pust åpner vår sjel slik at vi glimtvis ser utover oss selv, Den hellige ånd blåser vei i kaos, den er livspusten som binder alt liv sammen. Apostelgjerningene 2 er også en flerkulturens evangelium, en fortelling om forståelse påt vers av dype kulturelle og språklige barrierer:

"Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål! "

La oss i pinsens ånd legge fremmedfrykt og engstelse for folk med andre skikker, kulturer og religioner bak oss. Og la oss streve – ja, strevsomt er det – for en stadig større forståelse mellom mennesker. Glimtvis kan vi i den hellige ånd se skaperverkets, menneskehetens og guds enhet. God pinse!

Her er et pinsevers fra en av mine favorittsalmer, skrevet av danskene Holger Lissner og Erik Sommer. Melodi og alle versene finner du i Salmer 1997, nr 27:

Gå gjennom byens lange, rette gater,
du sommerlyse Hellig ånd
Stryk ømt henover slitte grå fasader,
og rør de trette smilebånd
Så troen gror
og håpet bor
der dørene blir åpnet for de andre

Jeg tenner lys for
Et brus over Oslo
Asylsøkerorganisasjonen Grenseland
beboere og ansatte på Dalsbergstien

Uten land og rettigheter

En av de bøkene jeg har lest i det siste som har gjort sterkt inntrykk, er "Underground America. Narratives of Undocumented Lives." Her forteller papirløse immigranter i USA sine historier, historier om fornedrende arbeidsforhold, dårlig og usikker lønn, elendige boforhold, ingen sosiale rettigheter - og en konstant frykt for å bli oppdaget og deportert. De har flyktet fra vanskelige leveforhold i hjemlandet, ekstrem fattigdom, krig, forfølgelse. De reiser til USA i håp om et bedre liv, om å tjene noen slanter som de kan sende hjem og hjelpe familien der hjemme. Her er også mange beretninger om traumatiske reiser, om menneskesmuglere og bakmenn som ikke er til å stole på, som for eksempel truer med å drepe familiemedlemmer hvis de ikke betaler hva de skylder for reisen til USA. Noen av disse menneskene tok de værste jobbene i opprydningen etter Katrina-katastrofen i Louisiana og Mississippi. De vasker, passer barn, sjauer på lager, tar de værste jobbene for elendig lønn. "Det eneste vi har gjort galt, er å jobbe," sier en av bidragsyterne. Det er sterk lesning fra første til siste side.

Papirløse immigranter lever også i Oslo. Også de har flyktet fra krigssoner, andre har flyktet fra ekstrem fattigdom. Mesteparten av den lave lønna sender de til familie i hjemlandet. Også de lever i frykt for hjemsendelse. De tør ikke gå til lege eller oppsøke hjelpeapparatet av redsel for å bli oppdaget av myndighetene og sendt hjem. Lenge har politikere og mennesker i hjelpeapparatet vært usikre på om disse skal få tilgang til nødvendige helsetjenester. I samarbeid med Røde Kors oppretter Kirkens Bymisjon nå et helsesenter slik at ihvertfall grunnleggende helsebehov blir dekket. I høst ble organisasjonen Grenseland stiftet, som vil være talsrør for asylsøkere og papirløse. 20. og 23. juni vil de ha markeringer for en human asylpolitikk i Oslo.

Papirløse har ikke lenger noe land de kan kalle sitt. Ikke kan de reise tilbake og her har de ingen rettigheter.
På søndag skal jeg vifte med det norske flagget i 17. maitoget, i takknemlighet over de rettigheter jeg har som borger i dette landet, men også i håp om at vi får en generøs og human asylpolitikk i landet vårt.
Jeg ønsker alle en god 17. mai!

Jeg tenner lys for
Asylsøkere og papirløse immigranter i Norge
En human asylpolitikk

Himmel over Oslo

Det er en stund siden forrige blogginnlegg.
Hele staben ved Bymisjonssenteret i Tøyenkirken har vært opptatt med å arrangere Gjestebud under årets OsloHIMMEL-festival.
Det ble et fint gjestebud, været stod oss bi – regnet som var spådd kom først helt til slutt – og mange mennesker kom innom Youngstorget. Sigmund og Jorunn ved Bymisjonssenteret hadde i lang tid ordnet med sponsorer, kakebakere, frivillige og alt praktisk i forhold til arrangementet. Selv var jeg gjestebudsvert sammen med min kollega Kari. Vi stod på scenekanten å så på alt mylderet på Youngstorget, alle de flotte menneskene som hadde satt seg ned ved bordene. Richard og Tøyen Trio ledet allsang, jeg hadde skrevet en groovy himmelhalling som vi urfremførte. Og under gjestebudet samlet vi inn en haug av underskrifter til Kirkens Nødhjelps kampanje Climate Justice, underskrifter som skal sendes med klimaseilasen til klimatoppmøtet i København i desember. Lederen i Changemaker, Ida Thomassen holdt en flott appell om hvor mye det haster med å snu klimautviklingen. Så blåste vi såpebobler og Oslo HIMMEL gikk over i en festforestilling med syngende barn og flott musikk.

Dagen før var vi med på Religionenes dag på Grønland, der vi viste noe av det religiøse mangfoldet i vår bydel. Ordfører Fabian Stang og Bydelsdirektør Lasse Østmark,

John Ditta presenterte mye spennende musikk fra India sammen med sitt dyktige band, og en imam fra Islamic Cultural Center foretok et bønnerop.

Her kan du se noen bilder fra arrangementene

Bilder fra Gjestebudet på Youngstorget
Bilder fra Religionens dag

Det var to arrangementer som ga sterke inntrykk. Det fikk meg til å tenke på alt det flotte som finnes under Oslos himmel, alle menneskene, alle møtene, byen vår.

Bilder © Brith Dybing

Jeg tenner lys for

*Oslo By og menneskene som lever sine liv her

*Høstens valgkamp som alt har begynt. Må våre politikere holde seg unna simple grep som fremmedfrykt og muslimhets. Sørg heller for at vi reduserer forbruk og verner om miljøet.

*Alle som synes det er vanskelig å be

Påske. Oppstandelse

En rivningstomt midt i byen, ikke langt fra Karl Johansgate. Den har ligget brakk lenge, plassen er overstrødd med søppel. Tomta er øde, forlatt.
Likevel er det tegn til liv. Det er graffiti på veggene. Det har vært mennesker her, noen ganske nylig, som har utsmykket veggene med tildels farvesterke og inspirerende kunstneriske uttrykk. Og, denne solrike påskeaftendagen i april vokser det opp tuer med knallgule hestehover opp fra steingrusen.
Tradisjonen tro tok jeg med kamera ut i byen for å fotografere graffiti, noe jeg har gjort hver eneste påskeaften de siste årene. Jeg startet turen her, fordi jeg mange ganger har passert plassen uten kamera og tenkt at jeg skulle dokumentere graffitien her.
Jeg fant mye fin graffiti. Men jeg fikk også en slags metafor på påskens budskap, på oppstandelsen – et raskt glimt inn i dette uforståelige mysterium. For her er en plass, tilsynelatende forlatt og livløs, preget av ødeleggelse og forfall. Men graffitien på veggene er et håpstegn, tenker jeg, et bevis på at mennesker tross alt har livsgnist og evnen til å tilpasse seg og finne seg til rette i ugjestmilde omgivelser. Og hestehoven, den ukuelige hestehoven, vokser frem, det er krefter i naturen som overvinner menneskeskapt ødeleggelse. Gress og blomster vokser opp i ruinene av menneskers herjinger. Det er håp for skaperverket.
Sånn skjer oppstandelsen, mitt i en verden av ødeleggelse, en verden som kan virke gold og forlatt. Som en ukuelig hestehov overvinner Kristus ødeleggelsens krefter.
Å, jeg blir litt yr i toppen av disse høytflyvende tankene. Som om ikke graffitien og hestehoven var nok – der borte i det svarte på veggen der, er det ikke...jo det er rett og slett en sjabonggraffiti som forestiller Jesus sitt siste måltid med disiplene. Og på en annen vegg, fisk, et eldgammelt Kristus-symbol, eldre enn korset. Den hellige ånd smiler til meg, blunker lekent.
God påske!

Jeg tenner lys for
Jordskjelvsofre i Italia
Tamilenes situasjon på Sri Lanka
En som skal på avrusning og rusbehandling etter påske

Langfredag. Korsvandring

En ganske ualminnelig fredag.
Først nokså allminnelig, i det jeg går nedover Motzfeltsgate litt utpå dagen, nyter solen som har begynt å skinne og det yrende folkelivet utenfor Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat-moskeen. Det er fredagsbønn og mange mennesker som har pyntet seg og smiler. Jeg er på vei ned til sentrum. Det er langfredag og om litt skal jeg være med på den tradisjonelle korsvandringen gjennom byens gater. Det er en helt vanlig fredag, og en helt uvanlig fredag.
Jeg tenker over at det er en ganske tynn hinne mellom det hellige og det allminnelige. Vinteren gliper taket, byen livner til i en berusende vårstemning. Noen skal til fredagsbønn, noen skal på korsvandring.
Langfredag er en utrolig hektisk dag, mange journalister som ringer og lurer på hva korsvandring er for noe, hvor vi går, hva vi skal gjøre. Da jeg våknet i dag tidlig håpet jeg ingen skulle spørre meg om hvorfor vi feirer påske. Et helt umulig spørsmål. Og i dag syntes jeg det var ekstra umulig. Det er så greit med jula. Gud blir menneske. Et lite barn, en familie på flukt. Lett å kjenne seg igjen i.
Men påsken.
Klisjeene kommer fort. Jesus døde på et kors. Jesus døde for våre synder. Jesus vant over døden.
Hva i huleste betyr nå det? Det er ord og setninger jeg har vokst opp med, men de blir mer og mer uforståelige. Derfor er jeg så glad i nettopp korsvandringen. Fysisk bønn, gå gjennom gatene med lidelseshistorien, stoppe ved Rådhuset, Nasjonaltheateret, Stortinget, Tinghuset, alle disse viktige bygningene og be for byens mennesker, be for verdens mennesker. Det er ikke så mye å forstå. Jesus lider med lidende også idag. Det er et eller annet slags uforklarlig håp i påskefortellingen.
Så kommer jeg ned til rådhuskaia der korsvandringen skal starte. Er tidlig ute – sola skinner, kjærestepar kliner i vårsola, måkene jakter etter for. Og det kommer folk, massevis av folk som vil være med på korsvandring. Vi starter der byen møter havet, ber for livet i havet, i lufta og på jorda, alle våre medskapninger. Så kommer vi etterhvert til Stortinget. Hundrevis av tamiler demonstrerer for fred i Sri Lanka, vi ber for tamiler på Sri Lanka og i Norge. Korsvandringen blir en del av verden her og nå. Til slutt står vi ved trappa utenfor St Olavs kirke, fester roser på korset. Sola skinner fortsatt.
En ganske ualminnelig fredag.

Lysbildeserie fra korsvandringen

Jeg tenner lys for
alle som feirer påske i fengsel
Fred på Sri Lanka
Tamiler i Norge

Kampsangeren

Jeg husker første gang jeg hørte henne, Lauryn Hill. Det var på Benni's platebar på Aker Brygge. Jeg hadde akkurat fått stipend for å skrive en artikkel om ungdom og musikk. Hiphop kjente jeg ikke mye til, men var lysten på å lære mer. Christer Falck stod bak disken og ga meg generøst en rask innføring. Jeg hadde hørt litt allerede, men ikke fått helt foten for selve musikken. Som jazzmusiker syntes jeg det blei litt for mye preik og litt for lite musikk. Mens jeg bladde distansert i platehyllene hørte jeg henne over anlegget. Det var noe med stemmen, med feelingen. Her var det melodi og harmonilinjer, samtidig den fengende grooven. Her var det kamp, og håp. Lauryn Hill åpna hiphopens musikalske landskap for meg. Siden har jeg vært hekta på hiphop. Det var sommeren 1998 og jeg hadde akkurat blitt pappa og Lauryn Hill hadde akkurat sluppet "The Miseducation of Lauryn Hill" og hun sang "To Zion" som handlet om å bli mamma.

På søndag er det Maria Budskapsdag, teksten er om engelen Gabriel som kommer til Maria og forteller at hun er med barn, hun skal føde Guds sønn. Denne fortellingen bruker Lauryn Hill som ramme for "To Zion." Jeg har ikke hørt noen prester gi en bedre utlegning av denne teksten enn Lauryn Hill. Hun gir et bilde av Maria som et levende menneske, kjempende, klok og uredd. Mange mannlige teologer har formet Maria i sitt drømmebilde, gjort henne til et opphøyet ideal, ren, vakker og ufarlig. Når fattige kvinner rundt om i verden finner styrke hos Maria, er det kanskje for de i henne ser noe annet. et menneske de også kan identifisere seg med, slik Lauryn Hill gjør.

Maria er kirkens første teolog, den første som tolker begivenhetene og setter dem i et guddommelig perspektiv. Og hun gjør det med en sang. slik blir hun også kirkens første sanger. Vi kaller sangen for Marias Lovsang, men det er egentlig en kampsang. I afrikansk amerikansk muntlig tradisjon, fra worksongs, via spirituals til toasts og rap, finner vi ofte et retorisk grep som blir kalt signifyin.' En sang handler tilsynelatende om noe ganske uskyldig, men går man dypere inn i budskapet er det en dobbelt bunn, med et budskap som kan være erotisk eller politisk og maktkritisk. Slik kunne undertrykte synge sanger uten at makta skjønte hva de sang om. Dette grepet finner vi igjen i Marias Lovsang. Maria bruker fromme fraser som "herrens ringe tjenerinne," "hellig er hans navn" og det høres ut som en from og ufarlig kvinnes uskyldige lovprisning. Slik får hun fortsette i fred og holde på med sitt.
Men bak de fromme vendingene er det et frigjørende budskap med politisk sprengkraft som når frem til de som vil høre det:

"Han spredte dem som gikk med hovmodstanker og støtte herskere fra tronen, men de små opphøyet han. Han mettet de sultne med gode gaver men sendte de rike tomhendte fra seg."

Budskapet fra Maria er tydelig nok. Gud er på de fattiges side, gud støter maktmisbrukere og overgripere ned fra tronen. Kampsanger også er håpssanger. Det er sanger vi synger sammen, sanger som gir kraft, styrke og mot. Vår gud er, slik Maria synger i sin sang, en håpets gud. Slik hører jeg også kampen og håpet i Lauryn Hills musikk.

bilde er tatt av Vidar Ruud, Moldejazz 2005

Jeg tenner lys for
muslimske kvinner i Norge
kvinner i krigssoner
Elise som skriver sabla fine sanger
Lauryn Hill

8. mars - kampen fortsetter!

Søndag er det 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Jeg håper dagen blir markert i alle landets kirker.
Det er flere som hevder at kampen for likestilling er ferdig. At kvinner har oppnådd fulle rettigheter. Og takket være modige kvinners kamp er det mye som har skjedd i de hundreogett årene som har gått siden the Socialist Party of America vedtok en nasjonal markering i 1908 og 15 000 kvinner marsjerte i New Yorks gater under parolen "Bread and Roses". I Norge ble dagen markert første gang i 1915 med Alexandra Kollontaj som hovedtaler.
Siden kvinne-bevegelsen tok opp dagen i gjen i 1972, har mange kampsaker blitt frontet og mange vunnet (Se kampdager.no ). En viktig grunn til å markere dagen er nettopp den stolte historien, alt som er blitt oppnådd.

Men 8. mars må fortsatt være en kampdag. I et globalt perspektiv er det mange viktige saker å kjempe for. For eksempel blir kvinner systematisk utsatt for voldtekt i krigssoner. FNs parole i år er "Women and men united to end violence against women and girls."
Og det er fortsatt grunn til å se på kvinners situasjon også i Norge. For eksempel hadde VG denne uka et oppslag om at 8. marstoget ikke har paroler til støtte for kvinner med minoritetsbakgrunn. Det er ingen tvil om at mange kvinner med minoritetsbakgrunn blir utsatt for diskriminering. Likevel er det viktig å holde tunga rett i munnen så det ikke bare blir fokus på undertrykkende religioner og kulturer. Mange minoritetskvinner blir underrykket og diskriminert av av minoritetsmenn. Men de møter også ofte diskriminerende holdninger fra "norske" kvinner og menn, på offentlige kontorer, som jobbsøkere og i media. La oss ikke glemme det.

Et annet eksempel er hvordan media og offentlighet fokuserer på prostitusjon med en klart kjønnsvridende tendens. Nylig arrangerte Nadheim en nettverkskonferanse om prostitusjon i Norge. Her gikk diskusjonen høyt blant annet om situasjonen for utenlandske kvinner etter at den nye sexkjøpsloven tråtte i kraft fra nyttår. Det meste av fokuset er på de stakkars kvinnene, men lite sies og skrives om den andre siden av prostitusjonen: sexkjøperne. De unnslipper vår oppmerksomhet. Men ingen prostitusjon uten kunder. Hvorfor kjøper menn sex? Hvorfor kan kvinnekropper bli salgsvare?

Kvinnekampen i Den norske kirke har kommet et langt stykke på vei, med flere kvinnelige biskoper og proster og en bevissthet om kjønnsinkluderende språk. Men også her er det et stykke igjen til en god kjønnsbalanse, både når det gjelder språkbruk og maktfordeling. Enkelte feminist-teologer har sett på at det ikke bare er å erstatte farsbilder med mor i omtalen av gud. Det er kanskje litt urettferdig for "mor" som hadde en utrolig kort karriere som gud sammenlignet med far... Men det er viktig å åpne språket for et mangfold av gudsbilder. Her er til slutt mitt lille bidrag i så måte, en uferdig korttekst om gud som bassist:

hvis jeg skal forestille meg gud i et band, tenker jeg hun spiller bass. jeg veit ikke hvordan hun ser ut, høy tynn og hengslete med overkroppen hengende over den slanke basshalsen eller liten og tett med blå kortbukser og hvite sokker som bassisten til chuck berry den gangen. egentlig tenker jeg vi spiller i samme band, hun står rett bak meg og jeg hører det på grooven, den feite bassgrooven som tar tak i magen, i hele kroppen, den tømmer hue og det er bare å henge seg på. det er henne tenker jeg, det er gud på bass i dag og det gynger herlig fremover.

Gratulerer med dagen!

Jeg tenner lys for
likestilling mellom kjønnene
kvinner utsatt for voldtekt
kvinner på flukt
kvinner som har lederposisjoner

FrPs fryktpropaganda

Snikislamisering.
Det er ikke noe godt ord. Her er "snik" koblet sammen med "islamisering" – åpenbart med hensikt å gi "islamisering" en dårlig klang.
Og de som hørte FrPs partileder tale til partiets landsstyre sist lørdag, kunne ikke unngå å legge merke til den arge tonen stemmen hennes fikk. Det kan virke som om hensikten er å piske opp stemningen, spre frykt. På sine nettsider har partiet samlet flere eksempler på hva de kaller forsøk på snikislamisering. Alle er forslag fremsatt av politikere, og mange dreier seg om å sikre minoriteters mulighet til å utøve sin religion, Det er sørgelig at FrP selv ikke forstår at alle forslagene er fremsatt innenfor rammene av norsk demokrati og rettspraksis. Enda sørgeligere er det at de ikke ser at noen av forslagene faktisk er veldig gode og vil kunne bidra til en bedre integrering. For eksempel Ap politiker Abdelmajid Jerads forslag om egen imamutdanning i Norge. Dette er jo et tiltak som jo vil gi større sjanse for at vi får fler imamer som kjenner til norske forhold og skape større forståelse mellom muslimske miljøer og det norske samfunnet de er en del av, noe Jerad selv fremhever i sitt forslag: Han sier at en imam må forstår verdiene det norske samfunnet er bygget på.
Et annet eksempel FrP viser til er et forslag om halalmat i fengsel. Selv er jeg jevnlig i fengsel og holder gudstjenester, der jeg også møter en del muslimer (de er åpenbart ikke redd for "snik-kristendommifisering"). Det sier seg selv at hvis man blir henvist til kun å spise poteter når det serveres svinekjøtt, skaper det frustrasjon. Jeg tror faktisk at halalmat og andre tiltak vil motivere muslimske insatte til bedre integrering. Og jeg lurer på hva som er galt med at gamle muslimer får en eldreomsorg tilpasset deres behov? Vil vi ikke at alle eldre skal ha en best mulig omsorg i vårt land, også de muslimske?

Toppen av kransekaka tar likevel FrPs invandringspolitiske talsmann når han denne uken sier at innvandringen vil få større konsekvenser for Norge enn klimakrisen. Det er ingen tvil om at klimakrisen er en av de aller største utfordringene hele verden står overfor, men også blant de politisk vanskeligste. Men det virker som om FrP er mer redde for et muslimsk Norge- som er lite sansynlig - enn en klode der store arealer er ubeboelig, som klimaforskningen fremhever som en svært sansynlig fremtid dersom vi ikke straks endrer kurs.

Det er sørgelig at FrP dekker seg bak usaklig fryktpropaganda i steden for å satse på en skikkelig klimapolitikk, og det er sabla sørgelig at det kan se ut som om de kan vinne stemmer på det, i følge en meningsmåling Vårt Land offentliggjorde i dag. Jeg håper det er kortsiktig. Jeg håper FrPs velgere og medlemmer ber sine politikere om å fremme en politikk som bedrer forståelse og samkvem mellom ulike grupper i vårt samfunn. Selv om jeg ofte er uenig med Fremskrittspartiets politikk, har jeg møtt mange fornuftige og sosialt engasjerte FrP velgere (og politikere) som fortjener en politikk som bygger på gode argumenter og ikke ubegrunnet frykt og grumsete propagandafremstøt som i denne saken.

Jeg vil minne om ordene fra den Herrens engel som viste seg for gjeterne på marken den natten for over 2000 år siden: Frykt ikke!
Asalaam Aleikum - Fred være med dere

Jeg tenner lys for:
muslimske innsatte i norske fengsler
en god eldreomsorg tilpasset også for muslimske eldre

Fest og faste

Karnevalet er inne i sine siste dager. I New Orleans, Rio de Janeiro, på Trinidad og mange steder feires Mardi Gras, feitetirsdag, denne uka. Livlig musikk, dans, farverike kostymer og masse deilig mat. Så er det slutt. Med askeonsdag kommer fasten, en tid for nøysomhet, meditasjon, ettertanke. Vi er inne i en av kirkeårets kontrastfulle uker der festen brått går over i faste. Kanskje er det ikke så mange som merker denne brå overgangen, både karneval og faste har hatt vanskelig for å slå rot her i norden. Karnevalet fordi kirken og øvrigheten gjennom tidene har vært redde for tøylesløs og ukontrollert festing. Fasten fordi man innenfor lutherdommen har vært engstelig for at folk skal tro de gjør seg fortjent til noe ved å faste.
Det er synd, både fest og faste gjør menneskelivet rikere, troen mer farverik. Det er morsommere å være med i en kirke som kan både feste og faste, der kroppen får være en del av trosutøvelsen.

Det er mange måter å faste på. Noen avstår fra godterier, andre fra kjøtt, noen gir penger til for eksempel Kirkens Nødhjelps fasteaksjon, noen har et opplegg for bønn og bibellesning. Men en ting er sikkert. Faste er ikke det motsatte av fest. Faste er ikke å henge med hue, men en måte å oppdage rike kilder, rense sansene, en vei inn i mysteriet.
Men før fasten kommer altså festen. God Mardi Gras og lykke til med fasten: her er litt musikk fra New Orleans med The Meters


Jeg holder dene uka radioandakter på NRK P1, som kan leses og høres her

Jeg tenner lys for
Alle som sover ute
Alle som bor på hybelhus
Alle som har mistet jobb

Finnes det en Gud?

Jeg tror på Gud.
Det er kanskje ikke så rart at en prest tror på Gud, men det gjør jeg altså og kan ikke tenke meg et liv uten Gud.

Mange mennesker tror ikke på Gud.

Det er heller ikke så rart. Noen har et gjennomtenkt forhold til sin ikke-tro på Gud og kaller seg for eksempel ateister. Nå pågår det en reklamekampanje i London, the Atheist Bus Campaign, der Londonbussene kjører rundt i byens gater med budskapet "There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life." Bak kampanjen står komikeren og journalisten Ariene Sherine, som fikk ideen etter å ha sett en langt mindre ydmyk kristen buss-kampanje, som fortalte om Guds dom og evige fortapelse over de som ikke tror, sponset av nettsiden Jesussaid.org. Busskampanjen har holdt på siden 6. januar og debatten går høyt blant annet i avisa The Guardian, der Ariene Sherine er skribent.

Jeg blir hverken usikker eller støtt av The Atheist Bus Campaign. Det ville jeg nok ha blitt av reklameplakater som forkynner Guds vrede og dom. Men ateistkampanjen gjør meg nysgjerrig.

Religionsdialog har lenge vært i vinden, men jeg savner en livssynsdialog som favner bredere enn bare de etablerte religionene. Ofte blir forskjellen mellom gudstroende og ateister tegnet i svært skarpe kontraster og uforsvarlige forenklinger fra begge sider. Her er noen:

1) Religionene lærer mennesket nestekjærlighet og moral.
Det kan godt være at den gjør, men det kan også et ateistisk livssyn gjøre. Både religiøse og ateistiske filosofier kan utvikle seg totalitært og fundamentalistisk. De kan også inspirere mennesker til å leve et rikere liv og arbeide for et mer rettferdig og inkluderende fellesskap.
2) En ateist bygger sitt livssyn på rasjonell logikk og det som er vitenskapelig etterprøvbart.
Igjen, det kan godt være, men det er ikke det samme som at gudstroende ikke gjør det. Etablerte religionene bygger gjerne på skrifter og tradisjoner som ble utviklet lenge før dagens vitenskaplige tradisjon. For mange gudstroende er det uproblematisk å slutte seg til vitenskapelige forklaringer om tilværelsen, for eksempel Darwins evolusjonsteori. Samtidig tror jeg heller ikke at logikk og vitenskap er den eneste vei til erkjennelse. Dessuten er heller ikke vitenskapen ufeilbarlig.
3) Religionene har stått for så mye ondskap opp gjennom tidene, verden hadde vært mye bedre uten religioner.
Ja, religioner har stått for mye ondskap opp igjennom tidene. Ateistiske regimer har også bidratt med mye ondskap gjennom tidene. Mange konflikter, kriger og grusomheter blir ikledd ideologi eller religion, men handler like gjerne om tilgang til ressurser og makt - og uvitenhet. Hat, misunnelse, grådighet, hovmod er menneskelig, det samme er evnen til kjærlighet, omsorg, ydmykhet. Vi kan som ateister og gudstroende fremelske det gode og kjempe for en bedre verden.
4) Ateister og gudstroende er så forskjellige at de ikke har noe å snakke sammen om....
??? Vel, det tror jeg altså ikke noe på, og håper det er mulig å få til en god samtale også mellom de som tror på gud og de som ikke tror det finnes noen gud.

I mellomtiden gjør jeg som min religion lærer meg: Jeg prøver å slutte å bekymre meg og nyter livet etter beste evne.

Jeg tenner lys for

Våpenhvilen i Gaza

Mennesker som står i kø for rusbehandling

En åpen, uredd og respektfull livssynssamtale

Ashura på Møtestedet

Prøvesmaking av Noa-pudding på Møtestedets kjøkken.

Hver torsdag har vi en enkel lystenningsmesse på Møtestedet i Skippergata. I kveld var den litt utenom det vanlige: vi hadde besøk av tyrkiske muslimer som ville feire Ashura med oss, og de hadde med seg en deilig, frisk og velsmakende Noa-pudding.

Mange hendelser knytter seg til markeringen av Ashura i islamsk tradisjon: skapelsen av Adam og Eva, befrielsen av Moses fra Egypt, gjenforeningen av Josef og Jacob. For Sjia-muslimer er det en minnedag for Hussain ibn Alis død i slaget ved Kerbala i år 680 e.v.t. I tyrkisk tradisjon er Ashura forbundet med Noa og arken, som jo til slutt havnet på fjellet Ararat som ligger i Tyrkia. Når floden hadde lagt seg, samlet Noa og hans familie sammen alt som var igjen av mat og lagde en pudding, "Ashura"-pudding – også kjent som profeten Noas pudding. Siden har tyrkiske muslimer feiret Ashura til minne om Noa og laget Noa-pudding som de deler med familie, venner og naboer som tegn på gjestfrihet, kjærlighet og fred. Selv tenker jeg at fortellingen om Noa, med duen og regnbuen som grunnleggende fredssymbol, gir et godt utgangspunkt for dialog- og fredsarbeid, som er uhyre tiltrengt i den tiden vi opplever nå.

I Kirkens Bymisjon har vi i mange år hatt god kontakt med En Verden i Dialog, en tyrkisk bevegelse for religionsdialog inspirert av Fethullah Gülen. Samarbeidet startet med Bymisjonen i Trondheim, her i Oslo har vi utviklet samtalen over et par år. Vi har arrangert dialogmøter, feiret religiøse høytider sammen og ikke minst lært hverandre å kjenne gjennom måltider og gode fellesskap.
Det er tredje gangen vi feirer Ashura sammen. Før har vi hatt Ashura i Tøyenkirken og i Grønland kirke. På Møtestedet ble det en helt ny opplevelse. De andre arrangementene har vært store med massevis av folk. På Møtestedet ble det en enkel og intim markering. Vi leste fra Noa-fortellingen (1. Mosebok, kapittel 6-9), deretter hadde vi en interreligiøs lystenning som ble avsluttet med en muslimsk bønn på arabisk og keltisk velsignelse. Og vi spiste pudding, deilig velsmakende Noa-pudding som falt i god smak hos Møtestedets gjester. Den næringsrike Noapuddingen ble et velsmakende tegn på at Den Allmektige Skaper også har omsorg for våre kroppslige behov.

I min tid som gateprest har jeg vært opptatt av at også hjemløse og rusavhengige muslimer skal få mulighet til å leve ut sin tro og ha tilbud om åndelig veiledning. Ashura-markeringen på Møtestedet var en enkel, men uhyre viktig start på et nødvendig religionsdialogisk arbeid. I samarbeid med blant andre En Verden i Dialog vil vi nå se hvordan vi kan utvikle dette arbeidet videre.
Fred!

Jeg tenner lys for
Muslimer i Oslo og at byen vår skal være et godt sted for mennesker av alle slags trosoverbevisninger
Mennesker i Gaza
Mennesker i Kongo, særlig kvinner og unge jenter som blir utsatt for voldtekt

Mektig fredstog for Gaza

Det var et vakkert syn.
Tusener av mennesker i tog for fred i Gaza. Et rolig bølgende fakkeltog av alle slags mennesker, unge, gamle, barn.
Oslos innbyggere er opprørt over Israels krigshandlinger i Gaza, over barn som blir drept, over staten Israels manglende respekt internasjonale konvensjoner. Og byens mennesker mobiliserer til fredelig støtte-erklæring. Det var en usedvanlig bred mobilisering, der alt fra idrettsorganisasjoner og fagforeninger til religiøse og humanitære organisasjoner stod bak. Kirkens Bymisjon var blant dem

Å bli opprørt over slike krigshandlinger som staten Israel har holdt på med i Gaza siden jul, er ikke det samme som å være anti-semittisk eller drive jødehets. Det er de blodige, hensynsløse handlingene som rammer uskyldige mennesker, som fordømmes - ikke bestemte folkegrupper. Det har heldigvis fler og fler i den norske kristenhet begynt å forstå. På Den norske kirkes nettsted ber Biskop Olav Skjevesland i klare ordelag Israel om å stoppe krigføringen mot Gazas befolkning. I lignende ordelag uttrykker Oslobiskop Ole Kristian Kvarme tilsvarende kritikk mot Israel. bispemøte og kirkeråd sendte onsdag ut en oppfordring til våpenvile og legger særskilt ansvar på Israel, den sterkeste part. Også fremtredende Kristelig folkeparti-politikere yttrer seg nå kritisk til Israels handlinger.

Hva Fremskrittspartiets Siv Jensen tenker på, er ike lett å forstå. I beste fall har hun en utrolig dårlig timing. At mange vil vise sin uenighet med hennes uttalelser er forståelig. Det forsvarer likevel ikke bruk av vold, og de som stod for voldshandlingene i Oslo sentrum i går har desverre fått det meste av medias fokus og slik ødelagt for det ellers fredelige fakkeltoget.

Å ta avstand fra Israels krigshandlinger er selvfølgelig heller ikke det samme som å støtte Hamas sine raketter og bruk av sivilbefolkningen som skjold. Situasjonen i Palestina er komplisert. Mange av staten Israels nabostater er ikke interessert i en fredelig løsning, slik stortingspresident Thorbjørn Jagland skrev i en kronikk nylig. Det er derfor viktg at vi fortsetter å være våkne også etter en våpenhvile. sivilbefolkningen i Gaza har lidd nok.

Lørdag er det nye demonstrasjoner. La oss håpe at de forløper uten vold. På kvelden stiller norske artister opp på Kulturløft for Gaza, med blant andre Gatas Parlament.


Jeg tenner lys for
Befolkningen i Gaza
Pårørende til døde på begge sider i Gaza-konflikten
Palestinere og jøder i Norge som har mistet nære mennesker i konflikten, som er bekymret for familie og venner.

foto © brith dybing

Godt Fredsår!

Oslo viser seg fra sin vakreste side på årets første dag. Solen skinner over vinterfrossen by. Og når en går ute og kjenner solen såvidt varme i ansiktet er det vanskelig å forstå at dagen i dag skulle være så veldig forskjellig fra dagen i går. Men det er altså den aller første dagen i et helt nytt år, og dagen i går var den aller siste i det gamle.

Før kunne jeg bli trist av å tenke på tiden som går, over muligheter som bir borte, ferier og høytider som plutselig er over. Nå gleder jeg meg over nå og liker egentlig hverdagene best. Men nyttårsskifter kan bruke til å tenke over nettopp hva jeg vil bruke nå til i tiden som kommer.

To ting vil være viktig for meg i år, som i fjor: fred og klima.
– og de henger sammen. Det er mange uroligheter rundt om i verden, i Kongo, Pakistan, Palestina, Sudan, Afghanistan og mange andre steder. Krig er menneskelige tragedier og er ødeleggende for klima. Mange konflikter dreier seg om fordeling av ressurser. En skjev ressursfordeling er også roten til dagens klimakrise. Både krig og klimakrise er menenskeskapte. Og det er derfor i menneskers makt å gjøre noe med begge deler.

La oss derfor gå inn i det nye året med fornyet engasjement for fredsarbeid og bevaring av naturen som omgir oss.
Godt nytt år!

Jeg tenner lys for
Sivilbefolkningen i Gaza
Kongo
..og et takkelys for den nye ekteskapsloven som trer i kraft fra i dag.