Påske. Oppstandelse

En rivningstomt midt i byen, ikke langt fra Karl Johansgate. Den har ligget brakk lenge, plassen er overstrødd med søppel. Tomta er øde, forlatt.
Likevel er det tegn til liv. Det er graffiti på veggene. Det har vært mennesker her, noen ganske nylig, som har utsmykket veggene med tildels farvesterke og inspirerende kunstneriske uttrykk. Og, denne solrike påskeaftendagen i april vokser det opp tuer med knallgule hestehover opp fra steingrusen.
Tradisjonen tro tok jeg med kamera ut i byen for å fotografere graffiti, noe jeg har gjort hver eneste påskeaften de siste årene. Jeg startet turen her, fordi jeg mange ganger har passert plassen uten kamera og tenkt at jeg skulle dokumentere graffitien her.
Jeg fant mye fin graffiti. Men jeg fikk også en slags metafor på påskens budskap, på oppstandelsen – et raskt glimt inn i dette uforståelige mysterium. For her er en plass, tilsynelatende forlatt og livløs, preget av ødeleggelse og forfall. Men graffitien på veggene er et håpstegn, tenker jeg, et bevis på at mennesker tross alt har livsgnist og evnen til å tilpasse seg og finne seg til rette i ugjestmilde omgivelser. Og hestehoven, den ukuelige hestehoven, vokser frem, det er krefter i naturen som overvinner menneskeskapt ødeleggelse. Gress og blomster vokser opp i ruinene av menneskers herjinger. Det er håp for skaperverket.
Sånn skjer oppstandelsen, mitt i en verden av ødeleggelse, en verden som kan virke gold og forlatt. Som en ukuelig hestehov overvinner Kristus ødeleggelsens krefter.
Å, jeg blir litt yr i toppen av disse høytflyvende tankene. Som om ikke graffitien og hestehoven var nok – der borte i det svarte på veggen der, er det ikke...jo det er rett og slett en sjabonggraffiti som forestiller Jesus sitt siste måltid med disiplene. Og på en annen vegg, fisk, et eldgammelt Kristus-symbol, eldre enn korset. Den hellige ånd smiler til meg, blunker lekent.
God påske!

Jeg tenner lys for
Jordskjelvsofre i Italia
Tamilenes situasjon på Sri Lanka
En som skal på avrusning og rusbehandling etter påske

Økologisk krise – Åndelig krise

Teologiens og kirkens viktigste utfordring nå er klimakrisen.
Alt annet er bare småtteri.
Skaperverket lider og har gjort det i lang tid. Hver dag dør plante- og dyrearter ut, medskapninger som vi ikke lenger kan bli kjent med. Menneskeheten må vende om, ikke i en omvendelse som er dyster og livsfornektende, men i en grønn omvendelse av hjerte og sinn, en omvendelse til et åndelig rikt og livsbejaende liv!

Den økologiske krisen er en åndelig krise, et resultat av menneskehetens åndelige fattigdom. De tørre ørkenområdene og de uregjerlige klimaforandringene gjenspeiler menneskehetens begjær og jag etter tomhet. Av menneskers griskhet vokser ørkenen, menneskehetens jag etter tomhet forsurer havet og luften, legger land og skog øde.

Begjæret isolerer mennesket. I begjæret tenker vi på oss selv og glemmer vår skaper og våre medskapninger. I begjæret adskiller vi oss fra en meningsfull sammenheng og sjelen tømmes sakte men sikkert for næring. Tilbake blir tomhet. Ørken.

Søndagens tekst er de ti bud. Ti bud fra skaperen til et folk som hadde gått seg vill, i ørkenen. Dypest sett handler kanskje budene om to ting: ærefrykt (skulle ønske jeg fant et annet ord, ærefrykt handler ikke om redsel...) og nettopp begjær. Ærefrykt for gud, skaperen. Ærefrykt for det skapte og våre medskapninger. Ærefrykten for den livgivende sammenhengen vi er skapt inn i. Og en advarsel mot begjæret som lukker oss inne i oss selv, som får oss til å glemme nettopp gud, skaperen, det skapte og våre medskapninger. Begjæret som skaper ørken i vårt indre og ørken på vår klode. Begjæret som gjør oss og våre omgivelser visne, livløse. Begjæret som ikke leder mot annet enn tomhet og død.

Jesus oppsummerer budene på denne måten:
"Det første budet er dette: ' Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.' Det andre er dette: ' Du skal elske din neste som deg selv.' Ikke noe annet bud er større enn disse."

Vi må vende om!
La oss vende om til et liv i kjærlighet og glede, slik at ørkenen igjen kan blomstre, havet og luften friskner til, der vi igjen kjenner det livgivende fellesskapet vi er skapt inn i, fellesskapet med gud skaperen, det skapte og alle vår medskapninger. La oss søke kjærligheten, livskilden og ikke følge begjæret og tomheten. Og selv om vi fortsatt kommer til å gå oss vill, la hvert glimt av lys og glede være våre veivisere til et sant og godt liv.

Jeg tenner lys for
Kirkens biskoper og ledere, fyll hjertene deres med varme og ånd
Ola
Robin, som er 2 1/2 år