Kirkerommet på Oslo S

Det er sommer og skoleavslutning, snart St. Hans.
Og det er tid for gategudstjenester på Oslo S!
I 20 år har Kirkens Bymisjon i Oslo arrangert gategudstjenester, mitt i byen hver eneste søndag kveld fra tida rundt St Hans til slutten av august. Menigheten er byens folk, noen på gjennomreise, andre uten noe annet sted å være. Noen nysgjerrige, noen går raskt forbi, og for andre igjen er det blant sommerens høydepunkter.

Nå er vi tilbake på Oslo S. Jeg kan ikke tenke meg noe finere kirkerom. Under åpen himmel, midt i det travleste av byen, der tog buss, trikk og t-bane møtes og blir Oslos trafikkhjerte. Det er noe eget ved å feire gudstjeneste mitt i livet, finne et hellig rom mitt i byen. Et kirkerom av levende mennesker, med nattverdens brød og vin i fri flyt. Nåde til alle!

Det var Hans Olav Mørk og Elisabeth Torp som holdt de første gategudstjenestene sommeren 1989. De var ikke særlig høye i hatten første gang de skulle ut på gata å feire gudstjeneste. Elisabeth Torp forteller: Vi famlet, spurte hverandre: "Hvordan gjør vi det?" Vi var forlegne, visste ikke hvordan vi skulle gjøre det, men var sikre på at vi skulle gjøre det. Det var et aldri så lite gjennombrudd da vi sommeren 1989 stod i gågaten med prestekjole og inviterte til nattverd. vi var nervøse." Elisabeth og Hans Olav holdt på i flere år og laget en trygg og gjenkjennelig ramme for gategudstjenesten. Dåpsvann, rose, brostein og lystenning har blitt gode og åpne symboler på kirkelig nærvær og er fortsatt viktige symboler i Kirkens Bymisjon.

Gategudstjenestene er noe vi gleder oss til. Hvert år.
Mange frivillige er med på å gjøre dette til en god opplevelse. I fjor fikk vi nytt alter og ny døpefont i pleksiglass. Lekre greier!
Søndag 21. juni er vi i gang, kl 20.00 på Oslo S. Tema for den første gategudstjenesten er Verdens Flyktninger, i forbindelse med markeringen Ut-Flukt 09 som skjer samme helga.
Så blir det gudstjeneste hver eneste søndag frem til og med 23. august.
Kom!

Jeg tenner lys for
Alle som har ferien sin i Oslo
Papirløse flyktninger og alle som søker asyl
Sommerens gategudstjenester

Uten land og rettigheter

En av de bøkene jeg har lest i det siste som har gjort sterkt inntrykk, er "Underground America. Narratives of Undocumented Lives." Her forteller papirløse immigranter i USA sine historier, historier om fornedrende arbeidsforhold, dårlig og usikker lønn, elendige boforhold, ingen sosiale rettigheter - og en konstant frykt for å bli oppdaget og deportert. De har flyktet fra vanskelige leveforhold i hjemlandet, ekstrem fattigdom, krig, forfølgelse. De reiser til USA i håp om et bedre liv, om å tjene noen slanter som de kan sende hjem og hjelpe familien der hjemme. Her er også mange beretninger om traumatiske reiser, om menneskesmuglere og bakmenn som ikke er til å stole på, som for eksempel truer med å drepe familiemedlemmer hvis de ikke betaler hva de skylder for reisen til USA. Noen av disse menneskene tok de værste jobbene i opprydningen etter Katrina-katastrofen i Louisiana og Mississippi. De vasker, passer barn, sjauer på lager, tar de værste jobbene for elendig lønn. "Det eneste vi har gjort galt, er å jobbe," sier en av bidragsyterne. Det er sterk lesning fra første til siste side.

Papirløse immigranter lever også i Oslo. Også de har flyktet fra krigssoner, andre har flyktet fra ekstrem fattigdom. Mesteparten av den lave lønna sender de til familie i hjemlandet. Også de lever i frykt for hjemsendelse. De tør ikke gå til lege eller oppsøke hjelpeapparatet av redsel for å bli oppdaget av myndighetene og sendt hjem. Lenge har politikere og mennesker i hjelpeapparatet vært usikre på om disse skal få tilgang til nødvendige helsetjenester. I samarbeid med Røde Kors oppretter Kirkens Bymisjon nå et helsesenter slik at ihvertfall grunnleggende helsebehov blir dekket. I høst ble organisasjonen Grenseland stiftet, som vil være talsrør for asylsøkere og papirløse. 20. og 23. juni vil de ha markeringer for en human asylpolitikk i Oslo.

Papirløse har ikke lenger noe land de kan kalle sitt. Ikke kan de reise tilbake og her har de ingen rettigheter.
På søndag skal jeg vifte med det norske flagget i 17. maitoget, i takknemlighet over de rettigheter jeg har som borger i dette landet, men også i håp om at vi får en generøs og human asylpolitikk i landet vårt.
Jeg ønsker alle en god 17. mai!

Jeg tenner lys for
Asylsøkere og papirløse immigranter i Norge
En human asylpolitikk