Påskebetraktning over et bilde av 2Pac

2Pac Shakur korsfestet.
Ved første øyekast kan det virke som en smart markedsføringsidé. Plasseringa av "Parental Advisory-merket virker spekulativt. 2Pac rakk ikke å se albumet ferdig før han ble skutt og drept. Frontene mellom vest-kyst og østkyst rap var hauset opp til kokepunktet. På toppen av korset, istedet for bokstavene INRI som er vanlig på krusifikser, er det et kompass med "W" for vest. På korset er det også skrevet inn navn på amerikanske byer: 2Pac er korsfestet med ene hånden ved vestkysten, den andre ved østkysten. 2Pac korsfestet på hiphop'ens alter?

Bildet er malt av Ron "Riskie" Brent, en kunstner med bakgrunn i graffiti som jobba for plateselskapet Death Row. I følge ham kom ideeen fra 2Pac selv. På coveret skriver han: "In no way is this portrait an expression of disrespect of Jesus Christ."

Uansett om du liker bildet eller ikke, det fanger oppmerksomheten.
Jeg liker det. Og på et eller annet vis synes jeg det fanger en dyp innsikt i påskemysteriet.

Det er flere teorier om at 2Pac fortsatt lever, at han har gjenoppstått eller at han ikke døde. Det tror jeg ikke noe på, annet at lever videre i det han skapte og ga mens han levde. Men jeg tenker dette bildet sier noe om Jesus Kristus sin korsfestelse og oppstandelse. I Jesus Kristus ble Gud menneske, som deg, meg - og 2Pac og alle andre mennesker. Korsfestelsen er det dypeste uttrykk for at Gud tar del i menneskets lidelse.

2Pac var ingen helgen. Han levde livet så fullt han kunne, på godt og vondt. Den smerten og de nederlagene 2Pac kjente er også Guds smerte og nederlag. Maleriet gir en påminnelse om at Guds korsfestelse stadig finner sted.
Og oppstandelse.

Jeg ønsker alle en god påske!
Er du i byen kan jeg anbefale Kirkens Bymisjons påskearrangementer.
Her er en av mine favorittvideoer med 2Pac

Jeg tenner lys for
Gjestebudet i Tøyenkirken
Jerusalem
alle som er i byen i påska

Tilbake til lesesalen

Ja, det har blitt litt stillere nå.
Jeg har permisjon fra arbeidet som gateprest. Nå er jeg tilbake på lesesalen, sitter på plass 49 på biblioteket på Teologisk Fakultet.
Der er det stille og rolig.

I et hektisk liv som gateprest er det godt å kunne ta en pause, trekke seg litt tilbake, få påfyll, se det en driver med til daglig på litt avstand. Så nå skriver jeg ferdig doktorgradsavhandlingen min om hiphop og teologi. Det er et prosjekt som har ligget tungt over skuldrene mine lenge. Jeg hadde egentlig gitt det opp, lagt det på is, i frysern så og si. Jeg var så fornøyd med å være gateprest. Og så grundig lei av at folk sa til meg at "du må jo gjøre det ferdig."
Jeg må jo ikke gjøre det ferdig, må ikke ta doktorgrad hverken for min eller andres skyld.

Men, jeg fikk altså lyst til å gjøre det ferdig. Ikke fordi noen andre sa jeg måtte det.
Men fordi det er gøy å skrive doktorgradsavhandling. Fordi hiphop er viktig. Fordi hiphop treffer meg, har lært meg mye og vil fortsette å lære meg mye.

Så nå er jeg tilbake på lesesalen. Skriver. Koser meg. Lærer. Hører gjennom alle Nas-skivene igjen. Gleder meg til konsert med Mos Def over påska.
Og gleder meg til å komme tilbake som gateprest med mange nye impulser i hue.

Ellers er det mye godt å glede seg til i påsken.
I Tøyenkirka for eksempel, er det konsert på palmesøndag, gudstjeneste, gjestebud og korsvandring. Her kan du se hele påskeprogrammet.
God påske!

Jeg tenner lys for
Bymisjonssenteret i Tøyenkirken
Møtestedet
Haiti
Jerusalem

Kampsangeren

Jeg husker første gang jeg hørte henne, Lauryn Hill. Det var på Benni's platebar på Aker Brygge. Jeg hadde akkurat fått stipend for å skrive en artikkel om ungdom og musikk. Hiphop kjente jeg ikke mye til, men var lysten på å lære mer. Christer Falck stod bak disken og ga meg generøst en rask innføring. Jeg hadde hørt litt allerede, men ikke fått helt foten for selve musikken. Som jazzmusiker syntes jeg det blei litt for mye preik og litt for lite musikk. Mens jeg bladde distansert i platehyllene hørte jeg henne over anlegget. Det var noe med stemmen, med feelingen. Her var det melodi og harmonilinjer, samtidig den fengende grooven. Her var det kamp, og håp. Lauryn Hill åpna hiphopens musikalske landskap for meg. Siden har jeg vært hekta på hiphop. Det var sommeren 1998 og jeg hadde akkurat blitt pappa og Lauryn Hill hadde akkurat sluppet "The Miseducation of Lauryn Hill" og hun sang "To Zion" som handlet om å bli mamma.

På søndag er det Maria Budskapsdag, teksten er om engelen Gabriel som kommer til Maria og forteller at hun er med barn, hun skal føde Guds sønn. Denne fortellingen bruker Lauryn Hill som ramme for "To Zion." Jeg har ikke hørt noen prester gi en bedre utlegning av denne teksten enn Lauryn Hill. Hun gir et bilde av Maria som et levende menneske, kjempende, klok og uredd. Mange mannlige teologer har formet Maria i sitt drømmebilde, gjort henne til et opphøyet ideal, ren, vakker og ufarlig. Når fattige kvinner rundt om i verden finner styrke hos Maria, er det kanskje for de i henne ser noe annet. et menneske de også kan identifisere seg med, slik Lauryn Hill gjør.

Maria er kirkens første teolog, den første som tolker begivenhetene og setter dem i et guddommelig perspektiv. Og hun gjør det med en sang. slik blir hun også kirkens første sanger. Vi kaller sangen for Marias Lovsang, men det er egentlig en kampsang. I afrikansk amerikansk muntlig tradisjon, fra worksongs, via spirituals til toasts og rap, finner vi ofte et retorisk grep som blir kalt signifyin.' En sang handler tilsynelatende om noe ganske uskyldig, men går man dypere inn i budskapet er det en dobbelt bunn, med et budskap som kan være erotisk eller politisk og maktkritisk. Slik kunne undertrykte synge sanger uten at makta skjønte hva de sang om. Dette grepet finner vi igjen i Marias Lovsang. Maria bruker fromme fraser som "herrens ringe tjenerinne," "hellig er hans navn" og det høres ut som en from og ufarlig kvinnes uskyldige lovprisning. Slik får hun fortsette i fred og holde på med sitt.
Men bak de fromme vendingene er det et frigjørende budskap med politisk sprengkraft som når frem til de som vil høre det:

"Han spredte dem som gikk med hovmodstanker og støtte herskere fra tronen, men de små opphøyet han. Han mettet de sultne med gode gaver men sendte de rike tomhendte fra seg."

Budskapet fra Maria er tydelig nok. Gud er på de fattiges side, gud støter maktmisbrukere og overgripere ned fra tronen. Kampsanger også er håpssanger. Det er sanger vi synger sammen, sanger som gir kraft, styrke og mot. Vår gud er, slik Maria synger i sin sang, en håpets gud. Slik hører jeg også kampen og håpet i Lauryn Hills musikk.

bilde er tatt av Vidar Ruud, Moldejazz 2005

Jeg tenner lys for
muslimske kvinner i Norge
kvinner i krigssoner
Elise som skriver sabla fine sanger
Lauryn Hill