Påskebetraktning over et bilde av 2Pac

2Pac Shakur korsfestet.
Ved første øyekast kan det virke som en smart markedsføringsidé. Plasseringa av "Parental Advisory-merket virker spekulativt. 2Pac rakk ikke å se albumet ferdig før han ble skutt og drept. Frontene mellom vest-kyst og østkyst rap var hauset opp til kokepunktet. På toppen av korset, istedet for bokstavene INRI som er vanlig på krusifikser, er det et kompass med "W" for vest. På korset er det også skrevet inn navn på amerikanske byer: 2Pac er korsfestet med ene hånden ved vestkysten, den andre ved østkysten. 2Pac korsfestet på hiphop'ens alter?

Bildet er malt av Ron "Riskie" Brent, en kunstner med bakgrunn i graffiti som jobba for plateselskapet Death Row. I følge ham kom ideeen fra 2Pac selv. På coveret skriver han: "In no way is this portrait an expression of disrespect of Jesus Christ."

Uansett om du liker bildet eller ikke, det fanger oppmerksomheten.
Jeg liker det. Og på et eller annet vis synes jeg det fanger en dyp innsikt i påskemysteriet.

Det er flere teorier om at 2Pac fortsatt lever, at han har gjenoppstått eller at han ikke døde. Det tror jeg ikke noe på, annet at lever videre i det han skapte og ga mens han levde. Men jeg tenker dette bildet sier noe om Jesus Kristus sin korsfestelse og oppstandelse. I Jesus Kristus ble Gud menneske, som deg, meg - og 2Pac og alle andre mennesker. Korsfestelsen er det dypeste uttrykk for at Gud tar del i menneskets lidelse.

2Pac var ingen helgen. Han levde livet så fullt han kunne, på godt og vondt. Den smerten og de nederlagene 2Pac kjente er også Guds smerte og nederlag. Maleriet gir en påminnelse om at Guds korsfestelse stadig finner sted.
Og oppstandelse.

Jeg ønsker alle en god påske!
Er du i byen kan jeg anbefale Kirkens Bymisjons påskearrangementer.
Her er en av mine favorittvideoer med 2Pac

Jeg tenner lys for
Gjestebudet i Tøyenkirken
Jerusalem
alle som er i byen i påska

Tilbake til lesesalen

Ja, det har blitt litt stillere nå.
Jeg har permisjon fra arbeidet som gateprest. Nå er jeg tilbake på lesesalen, sitter på plass 49 på biblioteket på Teologisk Fakultet.
Der er det stille og rolig.

I et hektisk liv som gateprest er det godt å kunne ta en pause, trekke seg litt tilbake, få påfyll, se det en driver med til daglig på litt avstand. Så nå skriver jeg ferdig doktorgradsavhandlingen min om hiphop og teologi. Det er et prosjekt som har ligget tungt over skuldrene mine lenge. Jeg hadde egentlig gitt det opp, lagt det på is, i frysern så og si. Jeg var så fornøyd med å være gateprest. Og så grundig lei av at folk sa til meg at "du må jo gjøre det ferdig."
Jeg må jo ikke gjøre det ferdig, må ikke ta doktorgrad hverken for min eller andres skyld.

Men, jeg fikk altså lyst til å gjøre det ferdig. Ikke fordi noen andre sa jeg måtte det.
Men fordi det er gøy å skrive doktorgradsavhandling. Fordi hiphop er viktig. Fordi hiphop treffer meg, har lært meg mye og vil fortsette å lære meg mye.

Så nå er jeg tilbake på lesesalen. Skriver. Koser meg. Lærer. Hører gjennom alle Nas-skivene igjen. Gleder meg til konsert med Mos Def over påska.
Og gleder meg til å komme tilbake som gateprest med mange nye impulser i hue.

Ellers er det mye godt å glede seg til i påsken.
I Tøyenkirka for eksempel, er det konsert på palmesøndag, gudstjeneste, gjestebud og korsvandring. Her kan du se hele påskeprogrammet.
God påske!

Jeg tenner lys for
Bymisjonssenteret i Tøyenkirken
Møtestedet
Haiti
Jerusalem

Påske. Oppstandelse

En rivningstomt midt i byen, ikke langt fra Karl Johansgate. Den har ligget brakk lenge, plassen er overstrødd med søppel. Tomta er øde, forlatt.
Likevel er det tegn til liv. Det er graffiti på veggene. Det har vært mennesker her, noen ganske nylig, som har utsmykket veggene med tildels farvesterke og inspirerende kunstneriske uttrykk. Og, denne solrike påskeaftendagen i april vokser det opp tuer med knallgule hestehover opp fra steingrusen.
Tradisjonen tro tok jeg med kamera ut i byen for å fotografere graffiti, noe jeg har gjort hver eneste påskeaften de siste årene. Jeg startet turen her, fordi jeg mange ganger har passert plassen uten kamera og tenkt at jeg skulle dokumentere graffitien her.
Jeg fant mye fin graffiti. Men jeg fikk også en slags metafor på påskens budskap, på oppstandelsen – et raskt glimt inn i dette uforståelige mysterium. For her er en plass, tilsynelatende forlatt og livløs, preget av ødeleggelse og forfall. Men graffitien på veggene er et håpstegn, tenker jeg, et bevis på at mennesker tross alt har livsgnist og evnen til å tilpasse seg og finne seg til rette i ugjestmilde omgivelser. Og hestehoven, den ukuelige hestehoven, vokser frem, det er krefter i naturen som overvinner menneskeskapt ødeleggelse. Gress og blomster vokser opp i ruinene av menneskers herjinger. Det er håp for skaperverket.
Sånn skjer oppstandelsen, mitt i en verden av ødeleggelse, en verden som kan virke gold og forlatt. Som en ukuelig hestehov overvinner Kristus ødeleggelsens krefter.
Å, jeg blir litt yr i toppen av disse høytflyvende tankene. Som om ikke graffitien og hestehoven var nok – der borte i det svarte på veggen der, er det ikke...jo det er rett og slett en sjabonggraffiti som forestiller Jesus sitt siste måltid med disiplene. Og på en annen vegg, fisk, et eldgammelt Kristus-symbol, eldre enn korset. Den hellige ånd smiler til meg, blunker lekent.
God påske!

Jeg tenner lys for
Jordskjelvsofre i Italia
Tamilenes situasjon på Sri Lanka
En som skal på avrusning og rusbehandling etter påske

Langfredag. Korsvandring

En ganske ualminnelig fredag.
Først nokså allminnelig, i det jeg går nedover Motzfeltsgate litt utpå dagen, nyter solen som har begynt å skinne og det yrende folkelivet utenfor Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat-moskeen. Det er fredagsbønn og mange mennesker som har pyntet seg og smiler. Jeg er på vei ned til sentrum. Det er langfredag og om litt skal jeg være med på den tradisjonelle korsvandringen gjennom byens gater. Det er en helt vanlig fredag, og en helt uvanlig fredag.
Jeg tenker over at det er en ganske tynn hinne mellom det hellige og det allminnelige. Vinteren gliper taket, byen livner til i en berusende vårstemning. Noen skal til fredagsbønn, noen skal på korsvandring.
Langfredag er en utrolig hektisk dag, mange journalister som ringer og lurer på hva korsvandring er for noe, hvor vi går, hva vi skal gjøre. Da jeg våknet i dag tidlig håpet jeg ingen skulle spørre meg om hvorfor vi feirer påske. Et helt umulig spørsmål. Og i dag syntes jeg det var ekstra umulig. Det er så greit med jula. Gud blir menneske. Et lite barn, en familie på flukt. Lett å kjenne seg igjen i.
Men påsken.
Klisjeene kommer fort. Jesus døde på et kors. Jesus døde for våre synder. Jesus vant over døden.
Hva i huleste betyr nå det? Det er ord og setninger jeg har vokst opp med, men de blir mer og mer uforståelige. Derfor er jeg så glad i nettopp korsvandringen. Fysisk bønn, gå gjennom gatene med lidelseshistorien, stoppe ved Rådhuset, Nasjonaltheateret, Stortinget, Tinghuset, alle disse viktige bygningene og be for byens mennesker, be for verdens mennesker. Det er ikke så mye å forstå. Jesus lider med lidende også idag. Det er et eller annet slags uforklarlig håp i påskefortellingen.
Så kommer jeg ned til rådhuskaia der korsvandringen skal starte. Er tidlig ute – sola skinner, kjærestepar kliner i vårsola, måkene jakter etter for. Og det kommer folk, massevis av folk som vil være med på korsvandring. Vi starter der byen møter havet, ber for livet i havet, i lufta og på jorda, alle våre medskapninger. Så kommer vi etterhvert til Stortinget. Hundrevis av tamiler demonstrerer for fred i Sri Lanka, vi ber for tamiler på Sri Lanka og i Norge. Korsvandringen blir en del av verden her og nå. Til slutt står vi ved trappa utenfor St Olavs kirke, fester roser på korset. Sola skinner fortsatt.
En ganske ualminnelig fredag.

Lysbildeserie fra korsvandringen

Jeg tenner lys for
alle som feirer påske i fengsel
Fred på Sri Lanka
Tamiler i Norge