Påskebetraktning over et bilde av 2Pac

2Pac Shakur korsfestet.
Ved første øyekast kan det virke som en smart markedsføringsidé. Plasseringa av "Parental Advisory-merket virker spekulativt. 2Pac rakk ikke å se albumet ferdig før han ble skutt og drept. Frontene mellom vest-kyst og østkyst rap var hauset opp til kokepunktet. På toppen av korset, istedet for bokstavene INRI som er vanlig på krusifikser, er det et kompass med "W" for vest. På korset er det også skrevet inn navn på amerikanske byer: 2Pac er korsfestet med ene hånden ved vestkysten, den andre ved østkysten. 2Pac korsfestet på hiphop'ens alter?

Bildet er malt av Ron "Riskie" Brent, en kunstner med bakgrunn i graffiti som jobba for plateselskapet Death Row. I følge ham kom ideeen fra 2Pac selv. På coveret skriver han: "In no way is this portrait an expression of disrespect of Jesus Christ."

Uansett om du liker bildet eller ikke, det fanger oppmerksomheten.
Jeg liker det. Og på et eller annet vis synes jeg det fanger en dyp innsikt i påskemysteriet.

Det er flere teorier om at 2Pac fortsatt lever, at han har gjenoppstått eller at han ikke døde. Det tror jeg ikke noe på, annet at lever videre i det han skapte og ga mens han levde. Men jeg tenker dette bildet sier noe om Jesus Kristus sin korsfestelse og oppstandelse. I Jesus Kristus ble Gud menneske, som deg, meg - og 2Pac og alle andre mennesker. Korsfestelsen er det dypeste uttrykk for at Gud tar del i menneskets lidelse.

2Pac var ingen helgen. Han levde livet så fullt han kunne, på godt og vondt. Den smerten og de nederlagene 2Pac kjente er også Guds smerte og nederlag. Maleriet gir en påminnelse om at Guds korsfestelse stadig finner sted.
Og oppstandelse.

Jeg ønsker alle en god påske!
Er du i byen kan jeg anbefale Kirkens Bymisjons påskearrangementer.
Her er en av mine favorittvideoer med 2Pac

Jeg tenner lys for
Gjestebudet i Tøyenkirken
Jerusalem
alle som er i byen i påska

Tilbake til lesesalen

Ja, det har blitt litt stillere nå.
Jeg har permisjon fra arbeidet som gateprest. Nå er jeg tilbake på lesesalen, sitter på plass 49 på biblioteket på Teologisk Fakultet.
Der er det stille og rolig.

I et hektisk liv som gateprest er det godt å kunne ta en pause, trekke seg litt tilbake, få påfyll, se det en driver med til daglig på litt avstand. Så nå skriver jeg ferdig doktorgradsavhandlingen min om hiphop og teologi. Det er et prosjekt som har ligget tungt over skuldrene mine lenge. Jeg hadde egentlig gitt det opp, lagt det på is, i frysern så og si. Jeg var så fornøyd med å være gateprest. Og så grundig lei av at folk sa til meg at "du må jo gjøre det ferdig."
Jeg må jo ikke gjøre det ferdig, må ikke ta doktorgrad hverken for min eller andres skyld.

Men, jeg fikk altså lyst til å gjøre det ferdig. Ikke fordi noen andre sa jeg måtte det.
Men fordi det er gøy å skrive doktorgradsavhandling. Fordi hiphop er viktig. Fordi hiphop treffer meg, har lært meg mye og vil fortsette å lære meg mye.

Så nå er jeg tilbake på lesesalen. Skriver. Koser meg. Lærer. Hører gjennom alle Nas-skivene igjen. Gleder meg til konsert med Mos Def over påska.
Og gleder meg til å komme tilbake som gateprest med mange nye impulser i hue.

Ellers er det mye godt å glede seg til i påsken.
I Tøyenkirka for eksempel, er det konsert på palmesøndag, gudstjeneste, gjestebud og korsvandring. Her kan du se hele påskeprogrammet.
God påske!

Jeg tenner lys for
Bymisjonssenteret i Tøyenkirken
Møtestedet
Haiti
Jerusalem

Protestmarsj mot mørkets krefter

I går var det St Lucia, og Kirkens Bymisjon i Oslo arrangerte sitt tradisjonelle St. Luciatog gjennom byen. Vinterens vakreste vandring, kalles det. Og det var virkelig vakkert, med fire barnekor som sang nydelig både gjennom gatene og ved åpningen av Betlehemsstallen nede ved Oslo S.

Men Luciatoget er mer en vakkert. Det er en protestmarsj mot mørkets krefter.
På den mørkeste tiden i året bærer vi våre lys for håpet. I går bar vi spesielt lys for håp om at verdens ledere som nå er samlet på klimakonferansen i København, blir enige om tiltak som kan snu miljøødeleggelsene slik at våre barn og barnebarn kan arve en levende klode.

Dyra kom desverre ikke med til åpningen av Betlehemsstallen, men nå er de på plass, eselet Tussi og de to sauene. Stallen er åpen hver dag fra kl 12-18 frem til og med lillejuleaften. Velkommen innom!
Og for deg som ikke fikk vært med på Luciatoget, her er et lite innslag fra NRK Dagsrevyen

Jeg tenner lys for
Klimakonferansen i Kjøbenhavn
Alle som kjenner ensomheten ekstra sterkt i jula

foto©torstein ihle

Brostein og lys

Brostein og lys.
Det er viktige symboler i Kirkens Bymisjon. Brosteinen representerer gata og det harde livet mange lever der. Lyset kan tennes for håp, eller en ordløs bønn.
Gode symboler beriker vår måte å kommunisere med hverandre, de gir oss hjelp til å uttrykke noe vi ellers har vanskelig for å sette ord på. Jeg opplever at Kirkens Bymisjon har mange gode symboler, symboler som viser både til livserfaringer og til håpet om noe større, noe som bærer oss selv i de tyngste og mørkeste stundene.

Vi har akkurat hatt et seminar om ritualer og symboler i Kirkens Bymisjon. Det var spennende og lærerikt. Jone Salomonsen, professor ved det Teologiske Fakultet ga noen fine perspektiver hvilken betydning gode ritualer kan ha: Gode ritualer øver oss i tillit, de kan gi glede og de åpner for samtalens åpenhet. Ritualer kan bekrefte hierarkiske strukturer, men de kan også sprenge dem, åpne for forandring, at noe nytt kan skje.
Min tidligere kollega i Tøyenkirken, Kari Veiteberg, som nå er studierektor ved Liturgisk senter i Trondheim, ledet et liturgiverksted. Hun gjorde oss bevisste på at et rituale må være tilpasset den sammenhengen det skal fungere i. Derfor er det viktig å bli godt kjent med menneskene og deres livssituasjon som skal være med på ritualet.

Gode symboler er gjerne flertydige. Det gjør dem slitesterke og åpner for at mennesker med ulike livserfaringer kan kjenne seg igjen i dem. For meg er det å tenne lys, gjerne på brostein, en livsnerve i mitt arbeid som gateprest. "Tenn et lys for meg" sier folk jeg møter. Jeg skjønner at de strever med et eller annet, men de behøver ikke si hva det er. Og jeg tenner lys.
"Jeg tenner et lys for presten," sier andre. Og jeg kjenner det lyset varmer. Jeg vet at mange ber og tenner lys for meg, og det gir meg mot.
Bymisjonsprest Steinar Eraker tenner lys i kroa ©Per Frogner

Jeg tenner lys for
Alle som bor ute nå når vinteren kommer
Barn som er redde for foreldrene sine
og et takkelys for Cato prest, som er en ålreit fyr (og det skal jeg være glad for, som han sier)

Engler

Det er fortsatt en stund igjen til jul.
Men allerede nå er avisene fulle av englestoff. Det er selvfølgelig på grunn av Märtha Louise. Aviser som ikke har tradisjon for å være spesielt opptatt av hverken gud eller engler, gir gjerne spalteplass og forsider til engler når det får prinsessevri.

Jeg vet ikke om jeg tror på engler.
Nei for å være helt ærlig, jeg tror ikke jeg tror på engler.
Men mange tror på engler, og det har jeg stor respekt for. Noen har opplevd englevakt, noe som har reddet dem i vanskelige situasjoner. Noen finner trøst og styrke i å vite at det er en engel som passer på dem.

Hvis jeg sskulle komme til å tro på engler, måtte det være engler som "daler ned i skjul" som det heter i julesangen. Engler som kommer til mennesker i vanskeligheter og nød, engler som hjelper mennesker i skjul, som ikke blir sett, eller som lider i det skjulte.

På Lønn som fortjent lager de engler av knust glass. Det er et godt symbol. I det som har gått i stykker ligger fortsatt håp. Av det som er knust kan det lages noe nytt, noe vakkert. Ikke glansbildeengelvakkert, men knust glassenglevakkert som fortsatt har skarpe kanter og bærer spor av kantete, levd liv.

Jeg tenner lys for
Lønn som fortjent
Nadheim
Mennesker som våger være engler

En god dag

Det snør over byen i kveld, jeg er på vei hjem etter en lang dag på jobb.
Det gjør godt i sinnet å se de dansende snøflakene danse rolig ned fra himmelen.

Jeg har hatt en god dag.

Tidligere på kvelden lanserte vi boka "En god dag. Fortellinger til inspirasjon og ettertanke." Jeg har jobba mye med den boken, i snart et halvt år. Det er deilig å bli ferdig med noe som man har holdt på med i lang tid. Og det er deilig å se at resultatet har blitt så flott. Det er blitt en virkelig fin bok, en vakker gavebok som er fin å se på, fin å ta i og fin å lese.

Jeg er stolt av den boken, stolt over at så mange har gitt av sine krefter, tid og kreative evner til Bymisjonen og boka.
Det er mange kjente som har bidratt – en tidligere statsminister, første kvinnen på toppen av Mount Everest, en biskop, lyrikere og romanforfattere. Men også mennesker med demens, innsatte ved Bredtveit Kvinnefengsel, frivillige ved mange av Bymisjonens virksomheter. Her er bidrag fra Norges rikeste og fattigste samlet mellom to permer. Sammen gir de ulike glimt av levd liv for forskjellige kanter av samfunnet. Sammen gir de et mangfoldig bilde av hva det vil si å være menneske. Boka er en fin illustrasjon på Bymisjonens motto, "Rom for alle."

jeg tenner lys for
de innsatte ved Bredtveit Kvinnefengsel
Byens gamle
et takkelys for alle som har bidratt til boka
alle som bor ute i vinter

Kirkerommet på Oslo S

Det er sommer og skoleavslutning, snart St. Hans.
Og det er tid for gategudstjenester på Oslo S!
I 20 år har Kirkens Bymisjon i Oslo arrangert gategudstjenester, mitt i byen hver eneste søndag kveld fra tida rundt St Hans til slutten av august. Menigheten er byens folk, noen på gjennomreise, andre uten noe annet sted å være. Noen nysgjerrige, noen går raskt forbi, og for andre igjen er det blant sommerens høydepunkter.

Nå er vi tilbake på Oslo S. Jeg kan ikke tenke meg noe finere kirkerom. Under åpen himmel, midt i det travleste av byen, der tog buss, trikk og t-bane møtes og blir Oslos trafikkhjerte. Det er noe eget ved å feire gudstjeneste mitt i livet, finne et hellig rom mitt i byen. Et kirkerom av levende mennesker, med nattverdens brød og vin i fri flyt. Nåde til alle!

Det var Hans Olav Mørk og Elisabeth Torp som holdt de første gategudstjenestene sommeren 1989. De var ikke særlig høye i hatten første gang de skulle ut på gata å feire gudstjeneste. Elisabeth Torp forteller: Vi famlet, spurte hverandre: "Hvordan gjør vi det?" Vi var forlegne, visste ikke hvordan vi skulle gjøre det, men var sikre på at vi skulle gjøre det. Det var et aldri så lite gjennombrudd da vi sommeren 1989 stod i gågaten med prestekjole og inviterte til nattverd. vi var nervøse." Elisabeth og Hans Olav holdt på i flere år og laget en trygg og gjenkjennelig ramme for gategudstjenesten. Dåpsvann, rose, brostein og lystenning har blitt gode og åpne symboler på kirkelig nærvær og er fortsatt viktige symboler i Kirkens Bymisjon.

Gategudstjenestene er noe vi gleder oss til. Hvert år.
Mange frivillige er med på å gjøre dette til en god opplevelse. I fjor fikk vi nytt alter og ny døpefont i pleksiglass. Lekre greier!
Søndag 21. juni er vi i gang, kl 20.00 på Oslo S. Tema for den første gategudstjenesten er Verdens Flyktninger, i forbindelse med markeringen Ut-Flukt 09 som skjer samme helga.
Så blir det gudstjeneste hver eneste søndag frem til og med 23. august.
Kom!

Jeg tenner lys for
Alle som har ferien sin i Oslo
Papirløse flyktninger og alle som søker asyl
Sommerens gategudstjenester

Himmel over Oslo

Det er en stund siden forrige blogginnlegg.
Hele staben ved Bymisjonssenteret i Tøyenkirken har vært opptatt med å arrangere Gjestebud under årets OsloHIMMEL-festival.
Det ble et fint gjestebud, været stod oss bi – regnet som var spådd kom først helt til slutt – og mange mennesker kom innom Youngstorget. Sigmund og Jorunn ved Bymisjonssenteret hadde i lang tid ordnet med sponsorer, kakebakere, frivillige og alt praktisk i forhold til arrangementet. Selv var jeg gjestebudsvert sammen med min kollega Kari. Vi stod på scenekanten å så på alt mylderet på Youngstorget, alle de flotte menneskene som hadde satt seg ned ved bordene. Richard og Tøyen Trio ledet allsang, jeg hadde skrevet en groovy himmelhalling som vi urfremførte. Og under gjestebudet samlet vi inn en haug av underskrifter til Kirkens Nødhjelps kampanje Climate Justice, underskrifter som skal sendes med klimaseilasen til klimatoppmøtet i København i desember. Lederen i Changemaker, Ida Thomassen holdt en flott appell om hvor mye det haster med å snu klimautviklingen. Så blåste vi såpebobler og Oslo HIMMEL gikk over i en festforestilling med syngende barn og flott musikk.

Dagen før var vi med på Religionenes dag på Grønland, der vi viste noe av det religiøse mangfoldet i vår bydel. Ordfører Fabian Stang og Bydelsdirektør Lasse Østmark,

John Ditta presenterte mye spennende musikk fra India sammen med sitt dyktige band, og en imam fra Islamic Cultural Center foretok et bønnerop.

Her kan du se noen bilder fra arrangementene

Bilder fra Gjestebudet på Youngstorget
Bilder fra Religionens dag

Det var to arrangementer som ga sterke inntrykk. Det fikk meg til å tenke på alt det flotte som finnes under Oslos himmel, alle menneskene, alle møtene, byen vår.

Bilder © Brith Dybing

Jeg tenner lys for

*Oslo By og menneskene som lever sine liv her

*Høstens valgkamp som alt har begynt. Må våre politikere holde seg unna simple grep som fremmedfrykt og muslimhets. Sørg heller for at vi reduserer forbruk og verner om miljøet.

*Alle som synes det er vanskelig å be

Langfredag. Korsvandring

En ganske ualminnelig fredag.
Først nokså allminnelig, i det jeg går nedover Motzfeltsgate litt utpå dagen, nyter solen som har begynt å skinne og det yrende folkelivet utenfor Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat-moskeen. Det er fredagsbønn og mange mennesker som har pyntet seg og smiler. Jeg er på vei ned til sentrum. Det er langfredag og om litt skal jeg være med på den tradisjonelle korsvandringen gjennom byens gater. Det er en helt vanlig fredag, og en helt uvanlig fredag.
Jeg tenker over at det er en ganske tynn hinne mellom det hellige og det allminnelige. Vinteren gliper taket, byen livner til i en berusende vårstemning. Noen skal til fredagsbønn, noen skal på korsvandring.
Langfredag er en utrolig hektisk dag, mange journalister som ringer og lurer på hva korsvandring er for noe, hvor vi går, hva vi skal gjøre. Da jeg våknet i dag tidlig håpet jeg ingen skulle spørre meg om hvorfor vi feirer påske. Et helt umulig spørsmål. Og i dag syntes jeg det var ekstra umulig. Det er så greit med jula. Gud blir menneske. Et lite barn, en familie på flukt. Lett å kjenne seg igjen i.
Men påsken.
Klisjeene kommer fort. Jesus døde på et kors. Jesus døde for våre synder. Jesus vant over døden.
Hva i huleste betyr nå det? Det er ord og setninger jeg har vokst opp med, men de blir mer og mer uforståelige. Derfor er jeg så glad i nettopp korsvandringen. Fysisk bønn, gå gjennom gatene med lidelseshistorien, stoppe ved Rådhuset, Nasjonaltheateret, Stortinget, Tinghuset, alle disse viktige bygningene og be for byens mennesker, be for verdens mennesker. Det er ikke så mye å forstå. Jesus lider med lidende også idag. Det er et eller annet slags uforklarlig håp i påskefortellingen.
Så kommer jeg ned til rådhuskaia der korsvandringen skal starte. Er tidlig ute – sola skinner, kjærestepar kliner i vårsola, måkene jakter etter for. Og det kommer folk, massevis av folk som vil være med på korsvandring. Vi starter der byen møter havet, ber for livet i havet, i lufta og på jorda, alle våre medskapninger. Så kommer vi etterhvert til Stortinget. Hundrevis av tamiler demonstrerer for fred i Sri Lanka, vi ber for tamiler på Sri Lanka og i Norge. Korsvandringen blir en del av verden her og nå. Til slutt står vi ved trappa utenfor St Olavs kirke, fester roser på korset. Sola skinner fortsatt.
En ganske ualminnelig fredag.

Lysbildeserie fra korsvandringen

Jeg tenner lys for
alle som feirer påske i fengsel
Fred på Sri Lanka
Tamiler i Norge

Kvelden før Jul

En av de fineste julegudstjenestene jeg vet om, er gudstjenesten lille julaften ved stallen. Vi er samlet midt i byens travelhet, med himmelen som tak, i varmen av Guds og hverandres nærvær. Denne gudstjenesten er som et lite vindu inn i julens mysterium, der vi feirer fellesskapet ute på gata, sammen med dyrene i stallen. En høytidsstund sammen, før vi går til hver til vårt.
Her står det litt mer om prekenen

Luciatog og Betlehems-stall

Så er jeg kommet inn i varmen, etter en lang dag ute.
Jeg er fortsatt litt hutrete i kroppen, men har hatt en varm opplevelse: det årlige Luciatoget i Oslo sentrum og åpningen av stallen.
Vi har holdt på å planlegge det lenge, ja helt siden mai. I år var det særlig knyttet spenning til hvor stallen skulle være. Vi har jo i lang tid vært på plassen foran Øsbanehallen nede ved Oslo S. Men i begynnelsen av desember var det klart at der kunne vi ikke være på grunn av all byggingen. Så fikk vi lov til å sette den opp ved Domkirken, ved siden av gatekapellet.

Etter noen uker i innspurten med mye ringing, organisering og bygging kunne vi endelig åpne stallen i dag. Lysejordet Skoles og Voksen Skoles Barnekor, kledd i hvitt og med lys, gikk foran i Luciatoget og sang "Svart senker natten seg." Nydelig. En fin motstemme til den kommersielle julen. Så ble stallen og krybben innviet med en liten seremoni. Høy for det myke, brostein for det harde og rose for kjærligheten ble lagt i krybben, mens et lys ble tent for håp og for det vi ikke ser.
Og eselet Tussi, sauene Stripe og Embla var på plass. Fjerne slektninger av eselet som Jesus red på og sauene på marken den natten Jesus ble født

Stallen er åpen hver dag frem til lille julaften 23. desember, fra 12-18 (14-18). I tillegg til å se på dyra kan du møte mennesker, få noe varmt å drikke og sette deg i skinnfellen på benken som snekker Fred Olsen har laget. Det er han som har satt opp stallen også. Og hver dag vil det være en prest eller diakon tilstede hvis du skulle trenge noen å snakke med - ja snakk gjerne med de frivillige også. Det er mennesker som har levd en stund.
Og kom gjerne på gudstjeneste lille julaften. Det er en sterk opplevelse å feire gudstjeneste ute i vinternatta, mitt i byen sammen med alle menneskene og dyrene. Det blir litt som den natten Jesus ble født...

Jeg tenner lys for
Overlevende og pårørende til de seks som mistet livet etter brannen i Urtegata, og nære naboer.
De som selger =Oslo. Flott julenummer
Alle som gruer seg til jula

foto © brith dybing

Tiggere, prostituerte, rusavhengige og andre elsket av Gud

Denne uken blusset debatten om tiggere, prostituerte og rusavhengige i bybildet opp igjen. Turister som besøker Oslo klager over at de ser så mange av dem på Karl Johan, og Oslo Kommune sender brev tilbake hvor de beklager forholdene. Byrådsleder Erling Lae (Høyre), har vært sentral i debatten. I intervju med NRK (også gjengitt i VG)tirsdag mener han at dette bryter ned "Norges renommé som velferdsstat," og fortsetter: "Folk må jo spørre seg hva slags nød det er vi ikke greier å løse i dette landet." Jeg hørte intervjuet tirsdag morgen, og fikk også med meg at han sa (sitert etter hukommelsen) "Men dette er jo umulig å snakke om uten at kulturradikale medier, og også Kirkens Bymisjon kommer på banen."

Jeg tror Erling Lae bryr seg om mennesker i nød, også prostituerte, tiggere og rusavhengige. Men desverre kommer han ofte skjevt ut med sine utspill i denne debatten (se også utspill om tiggerboikott). Vi får inntrykk av at han er mer bekymret for at byen skal ta seg godt ut enn av å bedre forholdene for mennesker i den ytterste nød. Gjentatte ganger ønsker han seg mer politi for å rydde opp i bymiljøet, sjelden fokuserer han på for eksempel behandlingsplasser, forebygging og andre tiltak som ville ha redusert de grunnleggende problemene. Når det gjelder for eksempel prostitusjon, har Prosenterets leder Liv Jessen et viktig poeng: Det er mange prostituerte på Karl Johan rett og slett fordi det er så mange som vil kjøpe sex. De er der fordi det er et marked. Kundene er med andre ord en vesentlig del av problemet, men ingen snakker om å rydde bort dem. Jeg syns også det er viktig å fremheve at Oslo-politiet kan langt mer enn å rydde bort uroelementer. Jeg har møtt mange med stor kunnskap og omsorg i forhold til rusmiljøet, og politiet har reddet mange liv ved overdoser.

Vi må innse at vi står overfor svært komplekse problemer med lokale, såvel som nasjonale og globale implikasjoner. I arbeid med rus, fattigdom og prostitusjon må vi derfor ha et mangfold av tilnærminger og tiltak preget av samarbeid på tvers av byråktatiske grenser. Vi trenger ikke fortsatt stigmatisering av mennesker i nød.

Den enkelte borger av Oslo by har selv også et ansvar for at byen skal ta seg godt ut, for eksempel ved å slutte å kjøpe sex.

Jeg tenner lys for
Mennesker som strever for å overleve.
Oslo Byråd og alle engasjerte politikere i Oslo.
New Orleans og dens innbyggere. Idag er det tre år siden orkanen Katrina og det er fortsatt mange som ikke tør vende tilbake. Nå forbereder byen seg på en ny orkan, Gustav.

gategudstjenester

Det er sommer og tid for gategudstjenester. Hver søndag kl 20.00 er vi på plass i Studenterlunden. Det er noen av de fineste gudstjenestene jeg er med å feire. Mitt i byen, med himmelen som tak. Her oppstår mange fine møter og noen øyebikk som har evighetens lys over seg. Nattverd, lystenning, flott musikk, et pusterum.

Jeg tenner lys for:
Miljøet ved Oslo S. Høytrykkspyling av mennesker er uverdig
Michael B (RIP) hans familie og venner