Påskebetraktning over et bilde av 2Pac

2Pac Shakur korsfestet.
Ved første øyekast kan det virke som en smart markedsføringsidé. Plasseringa av "Parental Advisory-merket virker spekulativt. 2Pac rakk ikke å se albumet ferdig før han ble skutt og drept. Frontene mellom vest-kyst og østkyst rap var hauset opp til kokepunktet. På toppen av korset, istedet for bokstavene INRI som er vanlig på krusifikser, er det et kompass med "W" for vest. På korset er det også skrevet inn navn på amerikanske byer: 2Pac er korsfestet med ene hånden ved vestkysten, den andre ved østkysten. 2Pac korsfestet på hiphop'ens alter?

Bildet er malt av Ron "Riskie" Brent, en kunstner med bakgrunn i graffiti som jobba for plateselskapet Death Row. I følge ham kom ideeen fra 2Pac selv. På coveret skriver han: "In no way is this portrait an expression of disrespect of Jesus Christ."

Uansett om du liker bildet eller ikke, det fanger oppmerksomheten.
Jeg liker det. Og på et eller annet vis synes jeg det fanger en dyp innsikt i påskemysteriet.

Det er flere teorier om at 2Pac fortsatt lever, at han har gjenoppstått eller at han ikke døde. Det tror jeg ikke noe på, annet at lever videre i det han skapte og ga mens han levde. Men jeg tenker dette bildet sier noe om Jesus Kristus sin korsfestelse og oppstandelse. I Jesus Kristus ble Gud menneske, som deg, meg - og 2Pac og alle andre mennesker. Korsfestelsen er det dypeste uttrykk for at Gud tar del i menneskets lidelse.

2Pac var ingen helgen. Han levde livet så fullt han kunne, på godt og vondt. Den smerten og de nederlagene 2Pac kjente er også Guds smerte og nederlag. Maleriet gir en påminnelse om at Guds korsfestelse stadig finner sted.
Og oppstandelse.

Jeg ønsker alle en god påske!
Er du i byen kan jeg anbefale Kirkens Bymisjons påskearrangementer.
Her er en av mine favorittvideoer med 2Pac

Jeg tenner lys for
Gjestebudet i Tøyenkirken
Jerusalem
alle som er i byen i påska

Tilbake til lesesalen

Ja, det har blitt litt stillere nå.
Jeg har permisjon fra arbeidet som gateprest. Nå er jeg tilbake på lesesalen, sitter på plass 49 på biblioteket på Teologisk Fakultet.
Der er det stille og rolig.

I et hektisk liv som gateprest er det godt å kunne ta en pause, trekke seg litt tilbake, få påfyll, se det en driver med til daglig på litt avstand. Så nå skriver jeg ferdig doktorgradsavhandlingen min om hiphop og teologi. Det er et prosjekt som har ligget tungt over skuldrene mine lenge. Jeg hadde egentlig gitt det opp, lagt det på is, i frysern så og si. Jeg var så fornøyd med å være gateprest. Og så grundig lei av at folk sa til meg at "du må jo gjøre det ferdig."
Jeg må jo ikke gjøre det ferdig, må ikke ta doktorgrad hverken for min eller andres skyld.

Men, jeg fikk altså lyst til å gjøre det ferdig. Ikke fordi noen andre sa jeg måtte det.
Men fordi det er gøy å skrive doktorgradsavhandling. Fordi hiphop er viktig. Fordi hiphop treffer meg, har lært meg mye og vil fortsette å lære meg mye.

Så nå er jeg tilbake på lesesalen. Skriver. Koser meg. Lærer. Hører gjennom alle Nas-skivene igjen. Gleder meg til konsert med Mos Def over påska.
Og gleder meg til å komme tilbake som gateprest med mange nye impulser i hue.

Ellers er det mye godt å glede seg til i påsken.
I Tøyenkirka for eksempel, er det konsert på palmesøndag, gudstjeneste, gjestebud og korsvandring. Her kan du se hele påskeprogrammet.
God påske!

Jeg tenner lys for
Bymisjonssenteret i Tøyenkirken
Møtestedet
Haiti
Jerusalem

1. juli, Somalias nasjonaldag

Vaterlandsparken, første dag i juli.
Det er varmt, trykkende varmt og fullt av folk. Det er fest og musikk, kvinnene har kledd seg i lyseblå drakter med hvite stjerner, noen av mennene i sylskarpe dresser. Det er akkurat som om vi er i en annen by en Oslo.
Det er vi ikke. Dette er også Oslo. Somaliere samlet til fest fordi det er nasjonaldag. Og somaliere i Oslo feirer dagen i visshet om at menneskene i hjemlandet ikke kan feire den.

En gang i blant hører vi om Somalia i nyhetene, et land som har gått fullstendig i oppløsning på grunn av langvarig borgerkrig. Forrige uke erklærte landets president unntakstilstand. Mange i regjeringen har flyktet fra urolighetene. Vi hører om somaliske sjørøvere som herjer langs kysten av Afrika, om lasteskip som blir kapret og krav om enorme summer i løsepenger. Og vi hører om somaliske flyktninger i Norge, spesielt i forbindelse med at noen begår overgrep. Det er ikke lett å forbinde noe positivt med Somalia utfra nyhetsbildet.Men hva vet vi om Somalia, Somalias historie og kultur – er det noen kjente mennesker fra Somalia? Og hvor i Afrika ligger Somalia?

Og hvordan er det å være somalier i Norge? Komme fra et land i kaos, prøve å finne seg til rette i en ny kultur, med helt andre måter å organisere og uttrykke mellom-menneskelige forhold på, med et språk som ikke bare har helt andre ord, men en helt annen grammatikk og oppbygning. Kanskje har mange år med krig og terror gjort det vanskelig å tenke på annet enn å overleve fra dag til dag.

Eller så er det kanskje helt motsatt, en glede over å være i et land uten krig, et land med orden og rettigheter og du vil gjerne høre til her og bidra med alt det du kan. Men så er det som om menneskene rundt deg ikke ser hvem du er, de ser en annen, de ser trøbbel, de ser en annen vei.

I Vaterlandsparken var det god stemning. Mennesker som mitt i alt kaos feirer en eller annen form for tilhørighet, en sammensatt og vanskelig tilhørighet med savn og lengsel, men også stolthet og glede.
Gratulerer Somalia, og gratulerer Norge med alle somaliere og alle folkeslag innenfor dine grenser!
I guds rike hører vi alle til hverandre.

Bilder fra feiringen i Vaterlandsparken

Jeg tenner lys for
Fred i Somalia
Somaliere i Norge
Alle som bor på asylmottak

Kampsangeren

Jeg husker første gang jeg hørte henne, Lauryn Hill. Det var på Benni's platebar på Aker Brygge. Jeg hadde akkurat fått stipend for å skrive en artikkel om ungdom og musikk. Hiphop kjente jeg ikke mye til, men var lysten på å lære mer. Christer Falck stod bak disken og ga meg generøst en rask innføring. Jeg hadde hørt litt allerede, men ikke fått helt foten for selve musikken. Som jazzmusiker syntes jeg det blei litt for mye preik og litt for lite musikk. Mens jeg bladde distansert i platehyllene hørte jeg henne over anlegget. Det var noe med stemmen, med feelingen. Her var det melodi og harmonilinjer, samtidig den fengende grooven. Her var det kamp, og håp. Lauryn Hill åpna hiphopens musikalske landskap for meg. Siden har jeg vært hekta på hiphop. Det var sommeren 1998 og jeg hadde akkurat blitt pappa og Lauryn Hill hadde akkurat sluppet "The Miseducation of Lauryn Hill" og hun sang "To Zion" som handlet om å bli mamma.

På søndag er det Maria Budskapsdag, teksten er om engelen Gabriel som kommer til Maria og forteller at hun er med barn, hun skal føde Guds sønn. Denne fortellingen bruker Lauryn Hill som ramme for "To Zion." Jeg har ikke hørt noen prester gi en bedre utlegning av denne teksten enn Lauryn Hill. Hun gir et bilde av Maria som et levende menneske, kjempende, klok og uredd. Mange mannlige teologer har formet Maria i sitt drømmebilde, gjort henne til et opphøyet ideal, ren, vakker og ufarlig. Når fattige kvinner rundt om i verden finner styrke hos Maria, er det kanskje for de i henne ser noe annet. et menneske de også kan identifisere seg med, slik Lauryn Hill gjør.

Maria er kirkens første teolog, den første som tolker begivenhetene og setter dem i et guddommelig perspektiv. Og hun gjør det med en sang. slik blir hun også kirkens første sanger. Vi kaller sangen for Marias Lovsang, men det er egentlig en kampsang. I afrikansk amerikansk muntlig tradisjon, fra worksongs, via spirituals til toasts og rap, finner vi ofte et retorisk grep som blir kalt signifyin.' En sang handler tilsynelatende om noe ganske uskyldig, men går man dypere inn i budskapet er det en dobbelt bunn, med et budskap som kan være erotisk eller politisk og maktkritisk. Slik kunne undertrykte synge sanger uten at makta skjønte hva de sang om. Dette grepet finner vi igjen i Marias Lovsang. Maria bruker fromme fraser som "herrens ringe tjenerinne," "hellig er hans navn" og det høres ut som en from og ufarlig kvinnes uskyldige lovprisning. Slik får hun fortsette i fred og holde på med sitt.
Men bak de fromme vendingene er det et frigjørende budskap med politisk sprengkraft som når frem til de som vil høre det:

"Han spredte dem som gikk med hovmodstanker og støtte herskere fra tronen, men de små opphøyet han. Han mettet de sultne med gode gaver men sendte de rike tomhendte fra seg."

Budskapet fra Maria er tydelig nok. Gud er på de fattiges side, gud støter maktmisbrukere og overgripere ned fra tronen. Kampsanger også er håpssanger. Det er sanger vi synger sammen, sanger som gir kraft, styrke og mot. Vår gud er, slik Maria synger i sin sang, en håpets gud. Slik hører jeg også kampen og håpet i Lauryn Hills musikk.

bilde er tatt av Vidar Ruud, Moldejazz 2005

Jeg tenner lys for
muslimske kvinner i Norge
kvinner i krigssoner
Elise som skriver sabla fine sanger
Lauryn Hill

En ny sang

I salme 40 heter det: "Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud."

Som prest og musiker er dette ord som har gitt meg mye inspirasjon og håp. Jeg tenker at det ikke er en hvilken som helst ny sang, men en sang som stemmer sjela, som gir ny innsikt, som gir kraft og mot til å leve videre.
I går var jeg så heldig å høre Miriam Makeba på Mela-festivalen i Oslo. Hun har gjennom hele sitt liv sunget en slik sang, en sang som har gitt kraft og mot til det sør-afrikanske folk i kampen mot apartheid. Nå, 76 år gammel, synger hun fortsatt nye sanger, sanger fyllt av håp og kjærlighet. Og Rådhusplassen var fyllt til trengsel for å høre henne, som som har fått tilnavnet "Mama Africa."
Foran scenen traff jeg en kvinne fra Sør-Afrika, som tidligere på denne uken hadde holdt et foredrag for norske møbeldesignere. Der sa hun at de to viktigste tingene i livet er musikk og bønn. Hun har – som Miriam Makeba – forstått hva Salme 40 handler om.

Mela-festivalen er en fantastisk festival, et møtested ikke bare for artister, men Oslo-borgere av alle nasjonaliteter. Og konsertene på Rådhusplassen er gratis, en fantastisk sjanse til å høre musikk fra alle verdenshjørner. Her er det i sannhet mange muligheter for å høre en ny sang, ny musikk som gir ny erkjennelse, som kanskje også kan gi håp og kraft. Derfor er jeg glad Mela-festivalen finns og gjør Oslo til en rikere by. Er du i byen kan du jo sjekke ut www.melafestivalen.no og finn ut nye sanger du vil høre.

Forresten, det kan være fint med noen gamle sanger også. Som Makeba sa da hun introduserte den siste sangen: "I teach my band som old songs, too. Then they know where they are from, where they are now and where they are going to be in the future."

Jeg tenner lys for
L og familien hans som jeg håper han nart vil se igjen. Jeg håper også han fikk hørt Miriam Makeba.
Gatemusikere i Oslo

Følg ideene!

For å bli prest studerte jeg teologi i syv år, og det er et fantastisk morsomt og spennende fag. Likevel er det i musikken jeg finner størst inspirasjon til å tenke nytt, også som prest, og min teologi er nok veldig preget av ideer og holdninger jeg har lært i musikkens verden.
Den viktigste etterutdanningsuka for meg er derfor jazzfestivalen i Molde, der jeg drar hvert år. I år stod blant andre Ornette Coleman på programmet, en av frijazzens pionerer og kontroversiell jazzmusiker i snart 50 år. I en alder av 78 år skaper han fortsatt vakker musikk, uventet vakker musikk med en slags barnlig undersøkende tilnærming. Han er også en spennende musikkfilosof som uttrykker tanker om musikk jeg tror har overføringsverdi for livet ellers også. Jeg fikk intervjue Coleman når han var i Molde, og han snakket mye om kreativitet. "Kreativitet og kunnskap har ingen alder, ingen kjønn, ingen etnisitet eller yrke," var noe av det han sa. "Alle har muligheten til å uttrykke seg."

Altfor ofte setter vi kreativitet i bås, tenker at det bare er noen spesielt utvalgte mennesker som er kreative, enten det er forfattere, malere eller reklamefolk. Men kreativitet er et grunnleggende trekk ved å være menneske. det er noe gudegitt alle mennesker har. Om man er barn eller voksen, arbeidsledig eller bedriftsleder, alle er vi skapende mennesker.
I mitt arbeid som gateprest møter jeg mange svært kreative mennesker. Noen lager musikk, noen skriver dikt og romaner. En gang snakket jeg med en kvinne som fortalte om utrolige mange måter å stjele sykler på. Jeg skulle selvfølgelig ønsket at hun hadde brukt sin kreativitet på andre måter, likevel ble jeg slått av undring over hennes kreative tilnærminger.

Det er ikke alltid vi tør å stole på våre egne skapende evner. Vi lar oss stoppe av andres forventninger og fordommer om oss. Ornette Coleman avsluttet samtalen med følgende oppfordring, som jeg gjerne bringer videre: "Følg ideene, følg ideene!"

Jeg tenner lys for
At vi skal tørre å stole på våre skapende evner
Kortere køer for rusbehandling