Påskebetraktning over et bilde av 2Pac

2Pac Shakur korsfestet.
Ved første øyekast kan det virke som en smart markedsføringsidé. Plasseringa av "Parental Advisory-merket virker spekulativt. 2Pac rakk ikke å se albumet ferdig før han ble skutt og drept. Frontene mellom vest-kyst og østkyst rap var hauset opp til kokepunktet. På toppen av korset, istedet for bokstavene INRI som er vanlig på krusifikser, er det et kompass med "W" for vest. På korset er det også skrevet inn navn på amerikanske byer: 2Pac er korsfestet med ene hånden ved vestkysten, den andre ved østkysten. 2Pac korsfestet på hiphop'ens alter?

Bildet er malt av Ron "Riskie" Brent, en kunstner med bakgrunn i graffiti som jobba for plateselskapet Death Row. I følge ham kom ideeen fra 2Pac selv. På coveret skriver han: "In no way is this portrait an expression of disrespect of Jesus Christ."

Uansett om du liker bildet eller ikke, det fanger oppmerksomheten.
Jeg liker det. Og på et eller annet vis synes jeg det fanger en dyp innsikt i påskemysteriet.

Det er flere teorier om at 2Pac fortsatt lever, at han har gjenoppstått eller at han ikke døde. Det tror jeg ikke noe på, annet at lever videre i det han skapte og ga mens han levde. Men jeg tenker dette bildet sier noe om Jesus Kristus sin korsfestelse og oppstandelse. I Jesus Kristus ble Gud menneske, som deg, meg - og 2Pac og alle andre mennesker. Korsfestelsen er det dypeste uttrykk for at Gud tar del i menneskets lidelse.

2Pac var ingen helgen. Han levde livet så fullt han kunne, på godt og vondt. Den smerten og de nederlagene 2Pac kjente er også Guds smerte og nederlag. Maleriet gir en påminnelse om at Guds korsfestelse stadig finner sted.
Og oppstandelse.

Jeg ønsker alle en god påske!
Er du i byen kan jeg anbefale Kirkens Bymisjons påskearrangementer.
Her er en av mine favorittvideoer med 2Pac

Jeg tenner lys for
Gjestebudet i Tøyenkirken
Jerusalem
alle som er i byen i påska

Tilbake til lesesalen

Ja, det har blitt litt stillere nå.
Jeg har permisjon fra arbeidet som gateprest. Nå er jeg tilbake på lesesalen, sitter på plass 49 på biblioteket på Teologisk Fakultet.
Der er det stille og rolig.

I et hektisk liv som gateprest er det godt å kunne ta en pause, trekke seg litt tilbake, få påfyll, se det en driver med til daglig på litt avstand. Så nå skriver jeg ferdig doktorgradsavhandlingen min om hiphop og teologi. Det er et prosjekt som har ligget tungt over skuldrene mine lenge. Jeg hadde egentlig gitt det opp, lagt det på is, i frysern så og si. Jeg var så fornøyd med å være gateprest. Og så grundig lei av at folk sa til meg at "du må jo gjøre det ferdig."
Jeg må jo ikke gjøre det ferdig, må ikke ta doktorgrad hverken for min eller andres skyld.

Men, jeg fikk altså lyst til å gjøre det ferdig. Ikke fordi noen andre sa jeg måtte det.
Men fordi det er gøy å skrive doktorgradsavhandling. Fordi hiphop er viktig. Fordi hiphop treffer meg, har lært meg mye og vil fortsette å lære meg mye.

Så nå er jeg tilbake på lesesalen. Skriver. Koser meg. Lærer. Hører gjennom alle Nas-skivene igjen. Gleder meg til konsert med Mos Def over påska.
Og gleder meg til å komme tilbake som gateprest med mange nye impulser i hue.

Ellers er det mye godt å glede seg til i påsken.
I Tøyenkirka for eksempel, er det konsert på palmesøndag, gudstjeneste, gjestebud og korsvandring. Her kan du se hele påskeprogrammet.
God påske!

Jeg tenner lys for
Bymisjonssenteret i Tøyenkirken
Møtestedet
Haiti
Jerusalem

Godt nytt år!

Med dette utsiktsbildet fra tårnet i Tøyenkirken tatt på den siste dagen i 2009 ønsker jeg alle i Oslo by et godt nytt år!

Jeg tenner lys for
Alle som sover ute
=Oslo og de som selger det flotte bladet
Gaza
miljøhåp

Se, et esel!

Se, et esel!
Det er mange forbausede utrop å høre fra folk som går forbi Betlehemsstallen på Oslo S. Og det er helt sant, det er et ekte esel. Tussi er på plass, i år som i fjor, sammen med sauene Betsy og Emil. Det er veldig mange som er innom stallen i disse travle førjulstider. Ja, i år virker det som om stallen er ekstra godt besøkt. Mange barn og unge som vil se på dyra, voksne også. Og det er mennesker fra mange kanter av verden. Noen vil ta bilder, andre tar seg tid til en prat.

Betlehemsstallen på Oslo S er en hyggelig tradisjon, en fin markering av julebudskapet, med levende dyr, akkurat som i stallen der Jesus ble født. Men gjennom stallen kommer vi også i kontakt med mennesker som ikke har det så greit i tida før jul. Mennesker som sover ute, mennesker som er ensomme, mennesker som ikke vet hvor de skal gjøre av seg, mennesker som lengter hjem til sitt hjemland og familiene sine der. Det er mange mennesker som lider i byen vår, og det er trist. Samtidig er det mange som gir litt ekstra i jula, og det er godt å se at mennesker bryr seg om hverandre.

Har du ennå ikke vært innom Betlehemsstallen, er det fortsatt mulig. Stallen er åpen hver dag fra kl 12-18 helt frem til og med lille julaften. Lille julaften har vi avslutningsgudstjeneste kl 17. Det pleier å være en ekstra stemningsfull gudstjeneste og en god måte å gå inn i julehøytiden på. Fra kl 16.30 serverer vi deilig varm suppe. du kan lese mer om gudstjenesten her.

Tilslutt vil jeg gjerne få takke alle som bidrar til at Betlehemsstallen blir en så fin markering, ikke minst alle gode frivillige som står vakt og mottar de besøkende på en så fin måte!
Fortsatt god advent og velkommen i stallen!

Jeg tenner lys for
Abel, en rumensk musikerkollega, og alle andre gatemusikere i Oslo
Trine, Elise og Egil
Alle som sover ute i vinternettene
Et takkelys for alle som står vakt ved Betlehemsstallen!
foto © carl petter opsahl

Protestmarsj mot mørkets krefter

I går var det St Lucia, og Kirkens Bymisjon i Oslo arrangerte sitt tradisjonelle St. Luciatog gjennom byen. Vinterens vakreste vandring, kalles det. Og det var virkelig vakkert, med fire barnekor som sang nydelig både gjennom gatene og ved åpningen av Betlehemsstallen nede ved Oslo S.

Men Luciatoget er mer en vakkert. Det er en protestmarsj mot mørkets krefter.
På den mørkeste tiden i året bærer vi våre lys for håpet. I går bar vi spesielt lys for håp om at verdens ledere som nå er samlet på klimakonferansen i København, blir enige om tiltak som kan snu miljøødeleggelsene slik at våre barn og barnebarn kan arve en levende klode.

Dyra kom desverre ikke med til åpningen av Betlehemsstallen, men nå er de på plass, eselet Tussi og de to sauene. Stallen er åpen hver dag fra kl 12-18 frem til og med lillejuleaften. Velkommen innom!
Og for deg som ikke fikk vært med på Luciatoget, her er et lite innslag fra NRK Dagsrevyen

Jeg tenner lys for
Klimakonferansen i Kjøbenhavn
Alle som kjenner ensomheten ekstra sterkt i jula

foto©torstein ihle

Brostein og lys

Brostein og lys.
Det er viktige symboler i Kirkens Bymisjon. Brosteinen representerer gata og det harde livet mange lever der. Lyset kan tennes for håp, eller en ordløs bønn.
Gode symboler beriker vår måte å kommunisere med hverandre, de gir oss hjelp til å uttrykke noe vi ellers har vanskelig for å sette ord på. Jeg opplever at Kirkens Bymisjon har mange gode symboler, symboler som viser både til livserfaringer og til håpet om noe større, noe som bærer oss selv i de tyngste og mørkeste stundene.

Vi har akkurat hatt et seminar om ritualer og symboler i Kirkens Bymisjon. Det var spennende og lærerikt. Jone Salomonsen, professor ved det Teologiske Fakultet ga noen fine perspektiver hvilken betydning gode ritualer kan ha: Gode ritualer øver oss i tillit, de kan gi glede og de åpner for samtalens åpenhet. Ritualer kan bekrefte hierarkiske strukturer, men de kan også sprenge dem, åpne for forandring, at noe nytt kan skje.
Min tidligere kollega i Tøyenkirken, Kari Veiteberg, som nå er studierektor ved Liturgisk senter i Trondheim, ledet et liturgiverksted. Hun gjorde oss bevisste på at et rituale må være tilpasset den sammenhengen det skal fungere i. Derfor er det viktig å bli godt kjent med menneskene og deres livssituasjon som skal være med på ritualet.

Gode symboler er gjerne flertydige. Det gjør dem slitesterke og åpner for at mennesker med ulike livserfaringer kan kjenne seg igjen i dem. For meg er det å tenne lys, gjerne på brostein, en livsnerve i mitt arbeid som gateprest. "Tenn et lys for meg" sier folk jeg møter. Jeg skjønner at de strever med et eller annet, men de behøver ikke si hva det er. Og jeg tenner lys.
"Jeg tenner et lys for presten," sier andre. Og jeg kjenner det lyset varmer. Jeg vet at mange ber og tenner lys for meg, og det gir meg mot.
Bymisjonsprest Steinar Eraker tenner lys i kroa ©Per Frogner

Jeg tenner lys for
Alle som bor ute nå når vinteren kommer
Barn som er redde for foreldrene sine
og et takkelys for Cato prest, som er en ålreit fyr (og det skal jeg være glad for, som han sier)

Engler

Det er fortsatt en stund igjen til jul.
Men allerede nå er avisene fulle av englestoff. Det er selvfølgelig på grunn av Märtha Louise. Aviser som ikke har tradisjon for å være spesielt opptatt av hverken gud eller engler, gir gjerne spalteplass og forsider til engler når det får prinsessevri.

Jeg vet ikke om jeg tror på engler.
Nei for å være helt ærlig, jeg tror ikke jeg tror på engler.
Men mange tror på engler, og det har jeg stor respekt for. Noen har opplevd englevakt, noe som har reddet dem i vanskelige situasjoner. Noen finner trøst og styrke i å vite at det er en engel som passer på dem.

Hvis jeg sskulle komme til å tro på engler, måtte det være engler som "daler ned i skjul" som det heter i julesangen. Engler som kommer til mennesker i vanskeligheter og nød, engler som hjelper mennesker i skjul, som ikke blir sett, eller som lider i det skjulte.

På Lønn som fortjent lager de engler av knust glass. Det er et godt symbol. I det som har gått i stykker ligger fortsatt håp. Av det som er knust kan det lages noe nytt, noe vakkert. Ikke glansbildeengelvakkert, men knust glassenglevakkert som fortsatt har skarpe kanter og bærer spor av kantete, levd liv.

Jeg tenner lys for
Lønn som fortjent
Nadheim
Mennesker som våger være engler

En god dag

Det snør over byen i kveld, jeg er på vei hjem etter en lang dag på jobb.
Det gjør godt i sinnet å se de dansende snøflakene danse rolig ned fra himmelen.

Jeg har hatt en god dag.

Tidligere på kvelden lanserte vi boka "En god dag. Fortellinger til inspirasjon og ettertanke." Jeg har jobba mye med den boken, i snart et halvt år. Det er deilig å bli ferdig med noe som man har holdt på med i lang tid. Og det er deilig å se at resultatet har blitt så flott. Det er blitt en virkelig fin bok, en vakker gavebok som er fin å se på, fin å ta i og fin å lese.

Jeg er stolt av den boken, stolt over at så mange har gitt av sine krefter, tid og kreative evner til Bymisjonen og boka.
Det er mange kjente som har bidratt – en tidligere statsminister, første kvinnen på toppen av Mount Everest, en biskop, lyrikere og romanforfattere. Men også mennesker med demens, innsatte ved Bredtveit Kvinnefengsel, frivillige ved mange av Bymisjonens virksomheter. Her er bidrag fra Norges rikeste og fattigste samlet mellom to permer. Sammen gir de ulike glimt av levd liv for forskjellige kanter av samfunnet. Sammen gir de et mangfoldig bilde av hva det vil si å være menneske. Boka er en fin illustrasjon på Bymisjonens motto, "Rom for alle."

jeg tenner lys for
de innsatte ved Bredtveit Kvinnefengsel
Byens gamle
et takkelys for alle som har bidratt til boka
alle som bor ute i vinter

Halloween!

Lørdag 31. oktober er det Halloween. Jeg gleder meg!
Mange barn gleder seg til å kle seg ut å gå rundt i nabolaget for å samle godterier.
Men det er også mange som er skeptiske. Det er fortsatt en ny tradisjon i Norge, og mange føler at det er en kommersialisert tradisjon som har kommet til oss fra USA.
"Hvor blei det av den gode gammeldagse julebukken" er det noen som spør.
Den forsvant nok lenge før min tid, så det må ha vært en god stund siden.
Det er mye kommers rundt halloween. Nest etter jula er Halloween den mest innbringende høytiden for sjokoladeprodusenter i USA. Butikkvinduer fylles med skumle drakter og forsjellige halloweeneffekter. Også i Norge vil mange gjøre butikk av denne dagen. Noen synes også det er ekkelt med all den grøss og gru som forbindes med halloween, me spøkelser, gjenferd, zoombier og annen trolldom.

Halloween ble ikke oppfunnet i USA, ikke engang av forretningsfolk, det er en tradisjon som bygger på eldgamle forestillinger og skikker. jeg tror grøss og gru i kontrollerte former kan være godt for både voksne og barn. Halloween kan bli en god fest hvis man bare tar litt regi selv, og gjør det til en felelsskapshendelse i et nabolag, der voksne er trygt til stede for barna.

Romersk Ponomafeiring og keltisk Samhain-festival
Halloween er en høytid som i historiens lange løp har tatt opp i seg mange ulike tradisjoner. For eksempel fra den gammelromerske Pomonafesten. Pomona var den romerske gudinnen for frukt og hager. Hun ble feiret med en dag 1. november i vår tidsregning. Da romerne invaderte de britiske øyer i det første århundre, brakte de med seg denne merkedagen, som etter flere århundrer antagelig ble innlemmet i kelternes Samhain-fest. Epler, nøtter og andre ting av fra høstens grøde var en del av Pomonafeiringen som nå er endel av halloweenfeiringen mange steder.

Den keltiske Samhain-festivalen har nok hatt størst innvirkning på halloweenfeiringen slik vi kjenner den. Festivalen strakk seg over tre dager fra 1. november. Samhain (uttales Så-win, Sav-en) betyr “slutt på sommeren”, og er en av to hovedmarkeringene i den keltiske årssyklus. Kelterne delte året inn i lysets og mørkets tid. Samhain innledet den mørke tiden, vinteren, “season of darkness and cold”. Beltane, som ble feiret 1. mai, innledet lysets og sommerens tid, season of the sun. Vinteren ble regnet som den første av disse tidene, så på en måte var Samhain også en nyttårsfeiring. Mørket var tiden for nye begynnelser.
Ved Samhain, skulle kyr og sauer som var ute på markene og beitet sommerstid, føres tilbake til stallen. Dete var tiden for slakt og innsamling av dyrefor, korn, nøtter, epler og ved for vinteren. Samtidig var det tid for takksigelse for grøden, og i førkristen tid ble noe av grøden ofret til gudene. Ettersom dette også var inngangen til en ny tid, var det anledning for å be og ønske seg ting for det nye året. Alle bål skulle skulle være slukket og først bli tent av glørne fra de omreisende druidenes bål.
Kelterne tenkte seg at det i møtet mellom sommeren og vinteren oppstod et hull i tiden, der sløret som skiller denne verdenen fradet hinsidige var spesielt tynt. Slik kunne de døde vende tilbake til jorden, og onde ånder og rastløse sjeler kunne hjemsøke menneskene. De onde åndene måtte skremmes vekk. Skikken med gresskar og gresskarlamper, på engelsk kalt Jack-O-Lanterns, kan kanskje spores tilbake til en gammel irsk legende, der det heter seg at en man som het Jack, hverken kom inn i himmelen eller helvete, men måtte vandre om kring med et lys i en turnips til å vise vei. Siden man måtte slukke alle bålene, var også gresskarlanternene viktige lyskilder når det ble mørkt.
Kvelden før Samhain, dvs 31. oktober, var en tid da man tenkte seg at magiske krefter og egenskaper forbundet med visse urter, var spesielt sterke. Slik ble denne kvelden også forbundet med trolleri og heksekunst.
Fra 1. november til 1. mai kunne man dessuten "fortelle de lange historiene”


Alle helgens dag, Alle sjelers dag og reformasjonsdagen
Også kristne markeringer satte etterhvert sitt spor på Halloween-tradisjonen. Kirken la ofte sine helligdager i nærheten av eksisterende, før-kristne høytider, slik tilfelle er med både jul og påske. Alle helgens dag og alle sjelers dag ble lagt til henholdsvis 1 og 2 november, sammenfallende med Samhain. Om man ville “erobre” eller kristne “hedenske” skikker, eller rett å slett legge kristne høytidsmarkeringer til førkristne høytidsdager som lignet av pedagogiske grunner, er det ulike teorier om. Uansett levde skikker og forestillinger forbundet med Samhain videre i allehelgensmarkeringen. Alle helgensdag var opprinnelig en oppsamlingsdag for å feire alle helgnene som ikke hadde sin egen helgendag ellers i året. Alle sjelers dag var en dag for å minnes alle døde og for å gå i forbønn for de som var i skjærsilden, så oppholdet her skulle bli kortest mulig.
Alle helgens dag blir i norsk sammenheng feiret nærmeste påfølgende søndag, mens alle sjelers dag falt bort med reformasjonen. Men skikken med å besøke kirkegårder og tenne lys å legge ned kranser på alle Helgens dag, og begravelsesbyråenes etterhvert befestete tradisjon med å invitere pårørende til Allehelgenskonsert, kan være trekk fra Alle sjelers dag som er bragt videre i Allehelgensdagen. Det er allehelgens dag som har gitt navnet til Halloween På engelsk ble alle helgens dag fra gammelt gjerne kalt Hallow Mass eller All Hallows, kvelden før, det vil si 31. oktober ble kalt All Hallow’s Even, som etterhvert ble til , Hallowe’en og til slutt Halloween.
I norsk overlevering finner vi trekk ved Allehelgenstradisjonen som kan minne om keltiske Samhain. Det gjelder for eksempel værvarsler knyttet til hvordan været var denne dagen og forestillinger om at man var sanndrømt kvelden før helgemess.

1. november er i luthersk tradisjon også markert som reformasjonsdagen, siden Martin Luther slo opp sine berømte teser om avlaten på kirkedøren kveldstid 31. oktober 1517.

Andre tradisjoner
Fra India kommer diwali-festen, som også blir feiret i overgangen mellom oktober og november. Denne markerer det godes seier over det onde, starten på et nytt år og livets fornyelse. Under Diwalihøytiden, som også blir kalt lysets fest, tennes hundrevis av stearinlys og lamper for å lede de dødes sjeler til himmelen. Festen er dessuten knyttet til Lakshmi, velstandens gudinne, som forbindes med gaver, overflod, nye klær og blomster.
I Mexico feires Los Dias Los Muertos, De dødes dag, fra 31. oktober til 2. november til ære for forfedre som man tenker besøker de levende i form av sommerfugler. Mange steder er det skikk å kle seg ut som skjeletter og spøkelser og pynte med kister hodeskaller.

Knask eller knep!

Jeg tenner lys for
alle som har mistet noen i året som har gått.
At barn og voksne som feirer halloween får en fin markering.

Gateprestblogg

Lenge siden sist, nå. Lenge siden siste blogginnlegg.
Å være gateprest og blogger henger ikke alltid helt i hop. Egentlig er det et paradoks – gateprestblogg. På gata er det ikke så lett å skrive på blogger, med mindre du har en kjempekladd av en uhåndterlig mobiltelefon å drasse på så du kan være på nett hele tiden. Det har jeg heldigvis ikke, og skriver bare på en vanlig datamaskin.
Som gateprest prøver jeg å være minst mulig på kontoret og mest mulig ute, og det har jeg nesten fått til. Derfor er det på mange måter et godt tegn at jeg ikke har skrevet på bloggen på en stund.
Men jeg tenker på den med jevne mellomrom.
Og nå er jeg her, og det skal ikke bli lenge til neste blogginnlegg. Hue er fullt av inntrykk som må ut.
Bare vent å se

Jeg tenner lys for
Sprøyterommet
Papirløse immigranter
Alle som er på avvenning
Innsatte i Oslo Fengsel

Høstens viktigste valgmøte

I dag var jeg på Fattigdomshøringen på Youngstorget. Tema for høringen var "Fattig i verdens rikeste land."
Det må være høstens viktigste valgmøte, for her kunne politikere møte mennesker som får kjenne samfunnets vanskeligste utfordringer på kroppen. Heldigvis hadde også politikerne skjønt at dette var et viktig møte, for de møtet kvinne- og mannssterke opp. Her var Kristin Halvorsen, Siv Jensen, Erna Solberg, Trine Skei Grande, Magnhild Meltveidt Kleppa, Dagfinn Høybråten, Dag Terje Andersen og Torstein Dahle. Kort og godt partiledere og ministre i posisjon og opposisjon. De sa mye og viktig om arbeid og trygd, om helhetlig rusbehandling og innsats for barn. Kristin Halvorsen sa spøkefullt at det var viktig å stemme på riktig blondine, og siktet til Siv Jensen.
Det var en fantastisk forsamling mennesker til stede, menensker som representerte et mangfold av et farverikt organisasjonsliv og viktige initiativer. Her var representanter fra Velferdsalliansen, Fattighuset og fra Landsforeningen for Barnevernsbarn som alle holdt viktige innlegg og appeller. Å få opp trygden til SIFOs satser, gratis tannlegebehandling og billige, prisregulerte utleieleiligheter var noen av temaene. Mange av politikerne tok seg også tid til å snakke med folk i pausen. Ute på Youngstorget hadde flere organisasjoner stand og Frelsesarmeen serverte suppe.
I den avsluttende politikerdebatten fikk vi også inntrykk av at alle politikerne var engasjerte i fattigdomsproblematikken og villig til å samarbeide om løsninger på tvers av partifarve.
Det er en god begynnelse.

Fattigdomshøringen fremmer følgende krav til politikerne:
• Nok penger å leve av - innføre SIFO normer på økonomisk sosialhjelp
• Bolig til alle - innføre en helthetlig sosial boligpolitikk

• Et menneskelig arbeidsliv

• Tannhelse - innføre tenner som en del av kroppen
• Flere sosialfaglige ansatte i velferdstjenesten

Så er det opp til oss å stemme slik at disse kravene blir fulgt opp.


Se flere bilder her

Jeg tenner lys for
fattige i Oslo og resten av landet
en valgkamp og en kommende regjering som tar fattigdom på alvor

Sjelden grillfest

Skolens sommerferie er over. Det er heldigvis ikke grillsesongen.
Lesere av denne bloggen vet at jeg er glad i grillmat. Og i går var jeg på en kjempefin grillfest på plassen ved Oslo Børs. Det var Oslo Børs selv, i samarbeid med Kirkens Bymisjon og flere firmaer som inviterte gatas folk til noe av den deiligste grillmaten jeg har spist i sommer.
Men det mest spesielle med festen var likevel den unike sammensetningen av mennesker. En børsdirektør, bedriftsledere sammen med hjemløse og rusavhengige.
Jeg lærte mye om børsen som jeg ikke visste. For eksempel at det er en 190 år gammel institusjon, at det startet med skip og varer, at de som jobbet på børsen så utover havna og sjekket værforholdene, prisene gikk opp når det var fralands-vind og omvendt. Og jeg fikk også vite at finanskrisen har blitt en realøkonomisk krise, at mange firmaer nå går konkurs. Verdensøkonomien er innfløkt, men den har sannelig stor innflytelse over vår hverdag.
Musikken på festen var helt topp, med Valkyrien Allstars. Jeg har aldri hørt dem spille bedre, de ga alt. Og jeg gleder meg til å høre deres neste plate som kommer til uken. "Jeg har ikke hørt så bra musikk på femti år" sa han som satt ved siden av meg, med tårer i øynene. Les mer om festen her.
foto©per frogner

Jeg tenner lys for
bedrifter som sliter og arbeidsplasser som er i fare for å forsvinne.
En som kjemper med gud, som gjerne vil på pilgrimstur
En som skal inn på tvangsbehandling

Gategudstjeneste – i København!

Ta det med ro.
Det er fortsatt gategudstjeneste på Oslo S til søndag.
Men akkurat nå er jeg i København og var så heldig å komme over en gategudstjeneste der. Her har de gategudstjeneste tre ganger daglig i forbindelse med Copenhagen Jazz Festival. Formen var veldig forskjellig fra gategudstjenestene på Oslo S. Dette var mer en konsert med noen elementer fra gudstjenesten. Musikken var drivende god, med spenstig bruk av forhåndsinspilte elementer, skrevet og fremført av Jeppe Zeeberg og hans trio. Presten, Mia Bahr Jacobsen leste et dikt av Inger Christensen, før hun lyste velsignelsen over de mange fremmøtte.
Mia er ansatt i Trinitatiskirken, i hjertet av København og nært Strøget, og hun fortalte litt om det spennende arbeidet de driver der, blant annet om ulike gudstjenesteformer og samarbeid med musikere. De driver en Nattkirke der de søker å treffe unge mennesker. Som de skriver i deres Manifest.
Trinitatis Natkirke er kirke for unge, rettet mod unge og skabt af unge. Vi tror i Natkirken, at det kristne budskab kan have en afgørende betydning i ethvert menneskes liv, og at kristendommen kan finde en plads i en hvilken som helst kultur – det gælder også en moderne pulserende storbykultur.
Mer om Natkirkens arbeid kan du lese om på deres hjemmeside.

Så er du en tur i København, så anbefaler jeg et besøk i Natkirken.
Men er du i Oslo søndag kveld, håper jeg du kommer på gategudstjenesten på Oslo S.
God helg.

Jeg tenner lys for
Ansatte og beboere på Lier asylmottak
Møtestedet
At miljøvern blir hovedsak under årets valgkamp

1. juli, Somalias nasjonaldag

Vaterlandsparken, første dag i juli.
Det er varmt, trykkende varmt og fullt av folk. Det er fest og musikk, kvinnene har kledd seg i lyseblå drakter med hvite stjerner, noen av mennene i sylskarpe dresser. Det er akkurat som om vi er i en annen by en Oslo.
Det er vi ikke. Dette er også Oslo. Somaliere samlet til fest fordi det er nasjonaldag. Og somaliere i Oslo feirer dagen i visshet om at menneskene i hjemlandet ikke kan feire den.

En gang i blant hører vi om Somalia i nyhetene, et land som har gått fullstendig i oppløsning på grunn av langvarig borgerkrig. Forrige uke erklærte landets president unntakstilstand. Mange i regjeringen har flyktet fra urolighetene. Vi hører om somaliske sjørøvere som herjer langs kysten av Afrika, om lasteskip som blir kapret og krav om enorme summer i løsepenger. Og vi hører om somaliske flyktninger i Norge, spesielt i forbindelse med at noen begår overgrep. Det er ikke lett å forbinde noe positivt med Somalia utfra nyhetsbildet.Men hva vet vi om Somalia, Somalias historie og kultur – er det noen kjente mennesker fra Somalia? Og hvor i Afrika ligger Somalia?

Og hvordan er det å være somalier i Norge? Komme fra et land i kaos, prøve å finne seg til rette i en ny kultur, med helt andre måter å organisere og uttrykke mellom-menneskelige forhold på, med et språk som ikke bare har helt andre ord, men en helt annen grammatikk og oppbygning. Kanskje har mange år med krig og terror gjort det vanskelig å tenke på annet enn å overleve fra dag til dag.

Eller så er det kanskje helt motsatt, en glede over å være i et land uten krig, et land med orden og rettigheter og du vil gjerne høre til her og bidra med alt det du kan. Men så er det som om menneskene rundt deg ikke ser hvem du er, de ser en annen, de ser trøbbel, de ser en annen vei.

I Vaterlandsparken var det god stemning. Mennesker som mitt i alt kaos feirer en eller annen form for tilhørighet, en sammensatt og vanskelig tilhørighet med savn og lengsel, men også stolthet og glede.
Gratulerer Somalia, og gratulerer Norge med alle somaliere og alle folkeslag innenfor dine grenser!
I guds rike hører vi alle til hverandre.

Bilder fra feiringen i Vaterlandsparken

Jeg tenner lys for
Fred i Somalia
Somaliere i Norge
Alle som bor på asylmottak

Grillsesong og tid for utflukter

Grillsesongen er i gang.
Det er tid for lukten av tennveskemarinert kjøtt, svartsvidde pølser og fettdryppende steikeos i byens parker, tid for søplekasser overfyllte av engangsgriller. Grilling kan være ganske grusomt.

Misforstå meg ikke.
Jeg liker grillmat jeg. Grilling kan gjøres med fantasi og omtanke for maten. Og det kan være veldig sosialt med grilling. Det er noen grillbegivenheter jeg gjerne prøver å få med meg. For eksempel sommerfesten på Ila Hybelhus, med grillkyndige Trond Jensen som holder i klypene. Dagen starter med aksjonen Ansvar og verdighet, der Ilas beboere rydder opp langs Akerselva. Etterpå er det grilling og konsert i den vakre bakgården til Ila Hybelhus. I år regna det, og det noe inn i granskaugen. Men det var ingen grunn til å avlyse hverken ryddeaksjon eller grilling. Ilafolket er seriøse og dedikerte. Ordfører Fabian Stang åpnet festen, med noen veldig fine og personlige ord. Jeg spilte noen slåtter fra Oslo. Så kom Kari Svendsen med sola og et knippe flotte byviser. Og som ifjor: rockebandet VOM med fullt trøkk og hjemmebakte muffins. Jeg savna Tommy med spacegitaren, ellers var det en fantastisk grillfest.

Det er også tid for utflukter.
Ta en av båtene til Oslofjordens deilige badeøyer, gå i marka, ta t-banen til byens ytterpunkter. Jeg var på utflukt denne uka, eller rettere sagt Ut-Flukt 09, en markering for human asylpolitikk. Blant arrangementene var Papirløs konsert, ingen billetter, ingen ID. Det var en deilig St. Hans-kveld nede ved Akerselva. Lady Moscow og The Valentourettes var blant musikken jeg fikk med meg. Asyl- og innvandringspolitikken seiler opp som et hett tema i årets valgkamp, og det blir viktig å følge med i tida fremover. Hold deg oppdatert på Grenselands hjemmesider.


Jeg ønsker alle en god sommer, med deilig grillmat og flotte utflukter.
Og velkommen gategudstjenestene på Oslo S, hver eneste søndag frem til 23. august

Jeg tenner lys for
Beboere og ansatte på Ila Hybelhus og Dalsbergstien Hybelhus
En seriøs valgkamp
Sommeren i Oslo
Forbud mot engangsgriller?
Asylsøkere og papirløse
bilder av VOM på Ila og Valentourettes m fl.på Ut-Flukt ©carl petter opsahl

Kirkerommet på Oslo S

Det er sommer og skoleavslutning, snart St. Hans.
Og det er tid for gategudstjenester på Oslo S!
I 20 år har Kirkens Bymisjon i Oslo arrangert gategudstjenester, mitt i byen hver eneste søndag kveld fra tida rundt St Hans til slutten av august. Menigheten er byens folk, noen på gjennomreise, andre uten noe annet sted å være. Noen nysgjerrige, noen går raskt forbi, og for andre igjen er det blant sommerens høydepunkter.

Nå er vi tilbake på Oslo S. Jeg kan ikke tenke meg noe finere kirkerom. Under åpen himmel, midt i det travleste av byen, der tog buss, trikk og t-bane møtes og blir Oslos trafikkhjerte. Det er noe eget ved å feire gudstjeneste mitt i livet, finne et hellig rom mitt i byen. Et kirkerom av levende mennesker, med nattverdens brød og vin i fri flyt. Nåde til alle!

Det var Hans Olav Mørk og Elisabeth Torp som holdt de første gategudstjenestene sommeren 1989. De var ikke særlig høye i hatten første gang de skulle ut på gata å feire gudstjeneste. Elisabeth Torp forteller: Vi famlet, spurte hverandre: "Hvordan gjør vi det?" Vi var forlegne, visste ikke hvordan vi skulle gjøre det, men var sikre på at vi skulle gjøre det. Det var et aldri så lite gjennombrudd da vi sommeren 1989 stod i gågaten med prestekjole og inviterte til nattverd. vi var nervøse." Elisabeth og Hans Olav holdt på i flere år og laget en trygg og gjenkjennelig ramme for gategudstjenesten. Dåpsvann, rose, brostein og lystenning har blitt gode og åpne symboler på kirkelig nærvær og er fortsatt viktige symboler i Kirkens Bymisjon.

Gategudstjenestene er noe vi gleder oss til. Hvert år.
Mange frivillige er med på å gjøre dette til en god opplevelse. I fjor fikk vi nytt alter og ny døpefont i pleksiglass. Lekre greier!
Søndag 21. juni er vi i gang, kl 20.00 på Oslo S. Tema for den første gategudstjenesten er Verdens Flyktninger, i forbindelse med markeringen Ut-Flukt 09 som skjer samme helga.
Så blir det gudstjeneste hver eneste søndag frem til og med 23. august.
Kom!

Jeg tenner lys for
Alle som har ferien sin i Oslo
Papirløse flyktninger og alle som søker asyl
Sommerens gategudstjenester

Pinse, fra forvirring til forståelse

Bruset på plassen.
Forvirringen blant alle de tilreisende. Peter som reiser seg på taket og taler til den urolige menneskemengden. Alle forstår hva han sier, selv om de kommer fra mange kanter av verden og taler ulike språk.
Pinsen er kanskje ikke like lett å gripe som jul og påske, og pinsefortellingen i Apostlenes gjerninger 2 ikke like dramatisk og gjenkjennelig som juleevangeliet og pasjonshistorien. Fødsel, død og nytt liv er et livsløp vi kan kjenne igjen i naturen rundt oss.
Men Den hellige ånd? Tungetale?

Pinsen er inspirasjonens evangelium, den hellige ånds pust åpner vår sjel slik at vi glimtvis ser utover oss selv, Den hellige ånd blåser vei i kaos, den er livspusten som binder alt liv sammen. Apostelgjerningene 2 er også en flerkulturens evangelium, en fortelling om forståelse påt vers av dype kulturelle og språklige barrierer:

"Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål! "

La oss i pinsens ånd legge fremmedfrykt og engstelse for folk med andre skikker, kulturer og religioner bak oss. Og la oss streve – ja, strevsomt er det – for en stadig større forståelse mellom mennesker. Glimtvis kan vi i den hellige ånd se skaperverkets, menneskehetens og guds enhet. God pinse!

Her er et pinsevers fra en av mine favorittsalmer, skrevet av danskene Holger Lissner og Erik Sommer. Melodi og alle versene finner du i Salmer 1997, nr 27:

Gå gjennom byens lange, rette gater,
du sommerlyse Hellig ånd
Stryk ømt henover slitte grå fasader,
og rør de trette smilebånd
Så troen gror
og håpet bor
der dørene blir åpnet for de andre

Jeg tenner lys for
Et brus over Oslo
Asylsøkerorganisasjonen Grenseland
beboere og ansatte på Dalsbergstien

Uten land og rettigheter

En av de bøkene jeg har lest i det siste som har gjort sterkt inntrykk, er "Underground America. Narratives of Undocumented Lives." Her forteller papirløse immigranter i USA sine historier, historier om fornedrende arbeidsforhold, dårlig og usikker lønn, elendige boforhold, ingen sosiale rettigheter - og en konstant frykt for å bli oppdaget og deportert. De har flyktet fra vanskelige leveforhold i hjemlandet, ekstrem fattigdom, krig, forfølgelse. De reiser til USA i håp om et bedre liv, om å tjene noen slanter som de kan sende hjem og hjelpe familien der hjemme. Her er også mange beretninger om traumatiske reiser, om menneskesmuglere og bakmenn som ikke er til å stole på, som for eksempel truer med å drepe familiemedlemmer hvis de ikke betaler hva de skylder for reisen til USA. Noen av disse menneskene tok de værste jobbene i opprydningen etter Katrina-katastrofen i Louisiana og Mississippi. De vasker, passer barn, sjauer på lager, tar de værste jobbene for elendig lønn. "Det eneste vi har gjort galt, er å jobbe," sier en av bidragsyterne. Det er sterk lesning fra første til siste side.

Papirløse immigranter lever også i Oslo. Også de har flyktet fra krigssoner, andre har flyktet fra ekstrem fattigdom. Mesteparten av den lave lønna sender de til familie i hjemlandet. Også de lever i frykt for hjemsendelse. De tør ikke gå til lege eller oppsøke hjelpeapparatet av redsel for å bli oppdaget av myndighetene og sendt hjem. Lenge har politikere og mennesker i hjelpeapparatet vært usikre på om disse skal få tilgang til nødvendige helsetjenester. I samarbeid med Røde Kors oppretter Kirkens Bymisjon nå et helsesenter slik at ihvertfall grunnleggende helsebehov blir dekket. I høst ble organisasjonen Grenseland stiftet, som vil være talsrør for asylsøkere og papirløse. 20. og 23. juni vil de ha markeringer for en human asylpolitikk i Oslo.

Papirløse har ikke lenger noe land de kan kalle sitt. Ikke kan de reise tilbake og her har de ingen rettigheter.
På søndag skal jeg vifte med det norske flagget i 17. maitoget, i takknemlighet over de rettigheter jeg har som borger i dette landet, men også i håp om at vi får en generøs og human asylpolitikk i landet vårt.
Jeg ønsker alle en god 17. mai!

Jeg tenner lys for
Asylsøkere og papirløse immigranter i Norge
En human asylpolitikk

Himmel over Oslo

Det er en stund siden forrige blogginnlegg.
Hele staben ved Bymisjonssenteret i Tøyenkirken har vært opptatt med å arrangere Gjestebud under årets OsloHIMMEL-festival.
Det ble et fint gjestebud, været stod oss bi – regnet som var spådd kom først helt til slutt – og mange mennesker kom innom Youngstorget. Sigmund og Jorunn ved Bymisjonssenteret hadde i lang tid ordnet med sponsorer, kakebakere, frivillige og alt praktisk i forhold til arrangementet. Selv var jeg gjestebudsvert sammen med min kollega Kari. Vi stod på scenekanten å så på alt mylderet på Youngstorget, alle de flotte menneskene som hadde satt seg ned ved bordene. Richard og Tøyen Trio ledet allsang, jeg hadde skrevet en groovy himmelhalling som vi urfremførte. Og under gjestebudet samlet vi inn en haug av underskrifter til Kirkens Nødhjelps kampanje Climate Justice, underskrifter som skal sendes med klimaseilasen til klimatoppmøtet i København i desember. Lederen i Changemaker, Ida Thomassen holdt en flott appell om hvor mye det haster med å snu klimautviklingen. Så blåste vi såpebobler og Oslo HIMMEL gikk over i en festforestilling med syngende barn og flott musikk.

Dagen før var vi med på Religionenes dag på Grønland, der vi viste noe av det religiøse mangfoldet i vår bydel. Ordfører Fabian Stang og Bydelsdirektør Lasse Østmark,

John Ditta presenterte mye spennende musikk fra India sammen med sitt dyktige band, og en imam fra Islamic Cultural Center foretok et bønnerop.

Her kan du se noen bilder fra arrangementene

Bilder fra Gjestebudet på Youngstorget
Bilder fra Religionens dag

Det var to arrangementer som ga sterke inntrykk. Det fikk meg til å tenke på alt det flotte som finnes under Oslos himmel, alle menneskene, alle møtene, byen vår.

Bilder © Brith Dybing

Jeg tenner lys for

*Oslo By og menneskene som lever sine liv her

*Høstens valgkamp som alt har begynt. Må våre politikere holde seg unna simple grep som fremmedfrykt og muslimhets. Sørg heller for at vi reduserer forbruk og verner om miljøet.

*Alle som synes det er vanskelig å be

Påske. Oppstandelse

En rivningstomt midt i byen, ikke langt fra Karl Johansgate. Den har ligget brakk lenge, plassen er overstrødd med søppel. Tomta er øde, forlatt.
Likevel er det tegn til liv. Det er graffiti på veggene. Det har vært mennesker her, noen ganske nylig, som har utsmykket veggene med tildels farvesterke og inspirerende kunstneriske uttrykk. Og, denne solrike påskeaftendagen i april vokser det opp tuer med knallgule hestehover opp fra steingrusen.
Tradisjonen tro tok jeg med kamera ut i byen for å fotografere graffiti, noe jeg har gjort hver eneste påskeaften de siste årene. Jeg startet turen her, fordi jeg mange ganger har passert plassen uten kamera og tenkt at jeg skulle dokumentere graffitien her.
Jeg fant mye fin graffiti. Men jeg fikk også en slags metafor på påskens budskap, på oppstandelsen – et raskt glimt inn i dette uforståelige mysterium. For her er en plass, tilsynelatende forlatt og livløs, preget av ødeleggelse og forfall. Men graffitien på veggene er et håpstegn, tenker jeg, et bevis på at mennesker tross alt har livsgnist og evnen til å tilpasse seg og finne seg til rette i ugjestmilde omgivelser. Og hestehoven, den ukuelige hestehoven, vokser frem, det er krefter i naturen som overvinner menneskeskapt ødeleggelse. Gress og blomster vokser opp i ruinene av menneskers herjinger. Det er håp for skaperverket.
Sånn skjer oppstandelsen, mitt i en verden av ødeleggelse, en verden som kan virke gold og forlatt. Som en ukuelig hestehov overvinner Kristus ødeleggelsens krefter.
Å, jeg blir litt yr i toppen av disse høytflyvende tankene. Som om ikke graffitien og hestehoven var nok – der borte i det svarte på veggen der, er det ikke...jo det er rett og slett en sjabonggraffiti som forestiller Jesus sitt siste måltid med disiplene. Og på en annen vegg, fisk, et eldgammelt Kristus-symbol, eldre enn korset. Den hellige ånd smiler til meg, blunker lekent.
God påske!

Jeg tenner lys for
Jordskjelvsofre i Italia
Tamilenes situasjon på Sri Lanka
En som skal på avrusning og rusbehandling etter påske