Fly forbanna!

Sinne er en undertrykt følelse i vår kultur. Kirkens forkynnelse har gitt sitt bidrag til at sinne blir ansett som skammelig, upassende, “ukristelig.” Vi kan snakke om vrede eller harme, men det er gjerne forbeholdt Gud og hans profeter som et uttrykk for morals indignasjon. Et skikkelig raseriutbrudd, en fri og ukontrollert utblåsning som vanlig dødelige kjenner trang til skal derimot holdes under lokk.

Det tror jeg er usunt. Vi kan godt tillate oss å bli sinna. Sinne er en helt naturlig menneskelig følelse som fort kan bli skadelig hvis vi ikke gir det utløp.
Et rått og nakent sinne er både skremmende og skammelig. Det virker så ukontrollert, og i et velpolert borgerlig samfunn har vi ikke plass til det som ikke lar seg kontrollere. I et raseriutbrudd, mister vi hemninger, blottlegger oss og viser frem oss selv. Mange syns det er pinlig.
Vi må ikke skamme oss over å bli sinte. Undertrykt sinne vendes ofte innover og blir selvdestruktiv. Et sinne som ikke får utløp setter seg i kroppen og blir livshemmende.

Når jeg tar på meg prestesnipp, vil jeg gjerne gi et signal om at jeg er tilgjengelig og at jeg har taushetsplikt. Men andre kan se på det som et undertrykkende maktsymbol som symboliserer undertrykking og maktmisbruk. Første gang jeg var på hybelhusbesøk, var det en kvinne som så prestesnippen og ropte til meg “Hvem faen tror du at du er, tror du at du er så jævla mye bedre enn andre mennesker.” Hun var sint. Hun hadde aldri truffet meg før, men fikk utløp for sitt raseri. Det ga meg en viktig lærepenge. Vi som i en eller annen form symboliserer makt og har myndighet til å utøve makt, bør ha en stor tålegrense for slike raseriutbrudd. Det gjelder prester, politi, vektere, inkassofolk og andre som møter mennesker i vanskelige situasjoner. Vi bør trene oss opp i å tåle kraftuttrykk og provokasjoner. Og vi må få et godt utløp for vårt eget sinne.

Jeg var fly forbanna når jeg skrev dette.
Skal ikke si hvorfor, bare at jeg nå kjenner meg mye bedre.

Jeg tenner lys for
De jeg er fly forbanna på.